Det er om nettene Eirik Veum lager bøker, men så er det også mørke saker han skriver om.
Forfatter: Eirik Veum
Aktuell med: De døde for Norge – nordmenn som ga sitt liv i alliert krigstjeneste. (Kagge)
Hvorfor skrev du akkurat denne boken? 
Norges krigshistorie blir stadig utvidet, nyansert og bearbeidet. Gjennom etterkrigstiden ble den i stor grad preget av historier om motstandsbevegelsen og dens innsats i Norge, samt det politiske eksilmiljøet i London. Senere har den blitt utvidet med krigsseilere og nordmenn i tysk krigstjeneste. I De døde for Norge retter jeg oppmerksomheten mot dem som kjempet i alliert krigstjeneste og ofret sine liv. 1509 norske falne har jeg kartlagt sammen med Torgeir Lindtvedt Dalen, som også har vært min viktigste samarbeidspartner i dette prosjektet. De som falt var kanskje blant våre fremste krigshelter. De ofret livet i kamphandlinger for at de allierte skulle beseire Tysland og de øvrige aksemaktene. Dette er en bok om noen av våre fremste krigshelter, men De døde for Norge tar også for seg noe av det som har blitt fortiet. Nordmenn i alliert krigstjeneste utførte handlinger som vi i dag uten tvil ville omtalt som krigsforbrytelser. Det handler om grove overgrep mot sivile og krigsfanger. Jeg mener det er viktig at disse opplysningene i større grad blir gjort kjent og behandlet. Også seierherrer og krigshelter skal behandle sine fiender og sivile etter regelverket. Det gjelder også nordmenn.
Tre favoritter:
Ronald J. Glasser: 365 Days. Rått og brutalt om Vietnamkrigen fra de amerikanske soldatenes ståsted. Mange av dem var tenåringer da de ble sendt til et land langt hjemmefra for å kjempe en krig de ikke hadde forutsetninger til å forstå noe særlig av. Særlig husker jeg en av historiene fra boken, den om soldatene fra en infanteritropp som drepte en gammel mann på moped fordi han hadde noen flasker med Coca-Cola som han ikke ville gi fra seg. Han som skjøt mannen «vippet ham av» mopeden ved å tømme et magasin i ham. Jeg leste denne dokumentarboken første gang da jeg var midt i tenårene. Den sitter i fortsatt.
Svetlana Aleksijevitsj: Kister av sink. Nok en fantastisk bok som synliggjør krigens realiteter og som tok deler av nattesøvnen fra meg. Jeg har selv vært i Afghanistan flere ganger på jobb og det var interessant å lese en bok utfra et sovjetisk ståsted. De unge soldatene var livredde og drev seg frem med dop og hat. Jævlige greier.
Det er kommet flere gode bøker om Alexander Kielland-ulykken, men denne husker jeg best. Per Ståle Lønning og Aage Enghaug: Alexander L. Kielland. Katastrofe i Nordsjøen. Den ble skrevet kort tid etter ulykken i mars 1980. Det bærer den preg av. Jeg husker ulykken fra TV-sendingene på NRK. Jeg var fem år og ulykken gjorde voldsomt inntrykk på meg. Jeg bearbeidet det vel på et vis. Siden jeg likte å bruke fargestifter så laget tegninger av døde oljearbeidere som fløt i vannet ved den kantrede plattformen. En av tegningene havnet på 17. mai-fanen til den lokale barnehagen. Jeg var ikke flink til å tegne så ingen forstod hva det var. Det var kanskje like greit. Jeg leste boken til Lønning og Enghaug noen år senere og jeg kan huske bildene jeg fikk av livet der ute i Nordsjøen. De beskrev lukten om bord på Kielland. Rulletobakk, mannesvette, kaffe, baconfett og middagsmat. Plattformen gikk rundt midt under en kinoforestilling og 123 oljearbeidere døde, mange av dem ved drukning i det iskalde vannet. Boken var skrevet av journalister på et språk som var lett å forstå. Det var som å være der.
Uslipt diamant:
Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare her, men det skrives garantert svært gode bøker av forfattere som av ulike årsaker aldri har fått den oppmerksomheten de fortjener. Bøkene jeg leser handler stort sett bare om krig og død, kanskje noen fæle ulykker hvis jeg trenger litt avveksling. Det er sikkert mange av dem som er uslepne diamanter.
Sist leste bok:
Veien mot undergangen av Egil Ulateig. Den handler om et av de nitriste kapitlene i den norske krigshistorien, unge menn som vervet seg til for Waffen-SS og havnet i tysk krigstjeneste. Jeg har lest den flere ganger tidligere, men var nylig gjennom den igjen med et snev av nostalgi. Jeg stiller fortsatt flere spørsmål ved det som ble Ulateigs konklusjoner og analyser i denne boken som ble skrevet for snart 20 år siden. Det vet jeg han gjør selv også, men det er uansett ikke viktig. Poenget er at det var denne boken som fikk meg motivert og nysgjerrig til å gå inn i disse problemstillingene. Det var også starten på mitt eget forfatterskap og boken som fikk meg til å starte granskingen av de tusenvis av nordmenn som gikk inn i tysk tjeneste under andre verdenskrig. Det har så langt blitt seks bokutgivelser.
Hvordan jobber du?
Jeg kombinerer skriving med full jobb i NRKs utenriksredaksjon. Jeg er gift, har fire barn, hund og katt. Jeg skriver når jeg har tid, det vil si om nettene og når jeg har turnusfri. Jeg kan skrive når det måtte være, uansett hvor jeg er og uavhengig av hva som skjer rundt meg såfremt jeg ikke må delta i andre samtaler. Alle mine barn har vært, eller er aktive, fotballspillere. Bokskriving i bil før kamp, samtidig som spillerne varmer opp til kampstart, fungerer utmerket. De handler om vilje og disiplin. Trenger jeg ro og stillhet sitter jeg oppe om nettene. Ellers er jeg glad i støy og uro. Det gir meg energi og da blir jeg konsentrert.
Hvilken litterær skikkelse ville du helst hatt stevnemøte med?
Stevnemøter er ikke interessante, men jeg har veldig lyst til å havne på en mandagsrangel sammen med Harry Hole. Jeg liker hans sinnelag.
Hvem blir neste norske nobelprisvinner i litteratur?
Aner ikke, men det blir ikke meg.
Facebook og sosiale medier – fest eller kolera?
Vi er vel kommet frem til nachspielet, men som oftest helt greit for meg. Sikkert smart å tenke gjennom bruk og mengde.
Et jordbærsted utenom det vanlige på nettet:
Nå skal jeg sikkert svare noe som jeg tror kan gi alle sjelefred og harmoni eller noe slikt, men jeg er jo aldri innom slike nettsteder. Jeg liker derimot å besøke krigskirkegårder. Ikke fordi jeg synes det er så hyggelig, men fordi det gir meg noe å være der. Lese navnene, se hvor gamle de falne ble, hvor de kom fra og tenke litt på hva de ofret. Hvis jeg har litt tid til overs hender det at jeg besøker nettsteder som gir litt av den samme følelsen, som thefallen.militarytimes.com. Det er noe med de portrettbildene. Den siste soldatene døde for bare noen dager siden, i Irak. Jeg tenker nødvendigvis ikke så mye på om det er riktig eller feil at USA har soldater i Midtøsten, om Donald Trump har twitret om det, eller slike ting. Jeg tenker på dem som rammes, på en mamma og pappa som mistet et barn, søsken som aldri mer skal få treffe igjen en bror eller søster. Det handler ikke om alltid om storpolitikk, det handler om vanlige familier som rammes av tragedier. Jeg kan stille meg spørsmål om hvordan de har det etterpå. Sånne ting gir mening å tenke på. Da handler det ikke om politisk spill og uttalelser. Det er alvor, det er ekte, det er konsekvenser. Det er kanskje ikke et jordbærsted, mer en digital bjørkelund eller noe slikt.
Fjellklatring med Jo Nesbø eller lang lunsj med Linn Ullmann i Central Park?
Jeg tror det må bli Nesbø, men tenker umiddelbart at jeg gjerne skulle gjort noe annet enn å klatre med bolter og tau. Fjellklatring har jeg prøvd en gang i mitt liv. Jeg fant det fullstendig meningsløst å henge langs en fjellvegg og vente på at noe skulle gå galt. Jeg likte det ikke, alt gikk så tregt og tauet strammet på et sted som ikke var så behagelig. Men, jeg er positiv til nesten alt, og kanskje det går bedre neste gang. Det kunne vært hyggelig å møte Jo Nesbø igjen. Jeg intervjuet ham jo som NRK-reporter til Kveldsnytt da han ga ut Marekors for mange år siden. Han er en flott fyr, men det blir vel ikke så mye jeg får spurt ham om siden vi skal henge etter hverandre langs et tau. Kanskje vi kan rope til hverandre fra hver vår knaus samtidig som vi har matpause?
Lunsj med Linn Ullmann hadde sikkert også vært hyggelig, men det er fare for at jeg ikke ville vært noen særlig god samtalepartner for henne, i alle fall hvis lunsjen skal være veldig lang. Hun kan veldig mye om mange ting og det gjør ikke jeg. Jeg tror hun hadde hatt mer utbytte av å snakke med noen andre.
