Aldeles overflødig Adele-biografi.
Jøss. Ante ikke at bøker som dette fremdeles kom ut? Bortsett fra i den mer fotoorienterte varianten, ment for det helt yngste pop-publikummet (tenk One Direction, Justin Bieber og desslike).
Hva slags, sier du? Slik slags: Kjappe «cash-in» idolbiografier om populære popartister-i-tiden, basert på klipp- og lim fra artikler og featuresaker i andre medier, utgitt helt uten den aktuelle artistens samarbeid og/eller velsignelse.
Adele-flom
Altså, de var veldig populære en gang i tiden. Men det var før internett, trodde jeg – inntil jeg så «litteratur i utvalg»-listen bakerst i Sean Smiths nye verk om den britiske sangfuglen Adele Adkins:
Sean Smith:
Adele
HarperCollins Nordic / Vigmostad & Bjørke
280 sider
Oversatt av Torstein Velsand
Der fikk jeg vite at «Adele» slett ikke er alene på markedet, men har konkurranse fra Neil Simpsons bok med samme navn fra 2015, Alice Hudsons’ «Adele: Songbird» (2012), Marc Shapiros «Adele: The Biography» (2012), Caroline Sanders «Someone Like … Adele» (2012), Chas Newkey-Burdens «Adele: The Biography» (2015) og Marc Shapiros bok – også den med samme tittel (altså «Adele: The Biography») fra 2012.
Hvilket altså gjør Sean Smiths bok til den sjette Adele-biografien på fem år, minst (det kan jo finnes flere).
Ikke på skuddhold
Nå kan ikke jeg være 100 prosent sikker, men det ville overraske meg dersom noen av de nevnte biografiene er unnfanget i noen som helst slags overenskomst med artisten. Sean Smiths bok er i alle fall ikke det.
Forfatteren har åpenbart ikke vært på skuddhold av Adele selv. Det er ikke så merkelig, all den tid den 29 år gamle sangerinnen er ytterst lite pratsom, annet enn mellom sangene på scenen. Delvis – kanskje – som følge av et beskyttelsesbehov, og delvis – kanskje – som en klok strategi. (Sosiale medier holder hun seg i stor grad unna).
Leder ingensteds
Hun nøyer seg stort ett med å gi en liten håndfull intervjuer hver gang hun har et album på gang (tre ganger i løpet av livet så langt), til utvalgte organer som Rolling Stone (for gutta) og Vogue (for jentutten). Smith har trolig lest disse, men siterer ikke så mye fra dem – det virker som om TV-opptak på YouTube er og blir hans primærkilder.
Hvem har Smith så snakket med? Muligens ingen. Boken har det man kan kalle en mangelfull indeks – ja, man kan faktisk kalle det «ingen indeks» – og sporene i brødteksten leder i overveiende grad ingensteds. (Det er mulig han har fått en av Adeles gamle lærere på «talentskolen» The BRIT School i tale. Det er også mulig at han har resirkulert disse uttalelsene fra en av de andre uautoriserte biografiene).
Moren Penny har han i alle fall ikke slått av en prat med. Ikke faren Marc heller, som det riktignok skal sies at ikke en gang Adele selv snakker med lenger.
Med horoskop
Det Smith sitter igjen med, er det vi kan lese oss til alle mulige andre steder: Hjertevarmende historier om en drøm som gikk i oppfyllelse, for en jente man skal lete lenge etter å finne noen som misliker.
Han graver opp noen eksotiske tall fra bransjebladene – XX millioner solgte! – og siterer anmelderne i avisene flittig, og har et i og for seg greit håndlag med kronologien. Fan er han også, det skinner gjennom – og ja, det hjelper, faktisk. Det skulle ikke forundre meg om «Adele» er et par hakk bedre og mer sympatisk innstilt enn den forrige boken hans, som handlet om Kim Kardashian.
Men der Kardashians liv er en åpen bok, om enn strengt redigert og regissert, er Adeles forfriskende lukket. Hun er dessuten bare 29, og det å skrive bok om noen under 40 vil aldri være noen takknemlig oppgave.
Smith har en dreven gammel kjendisjournalists evne til å tørrprate om ingenting over mange sider, men ingenting av det penetrerende biografier som regel spinnes over: Gode kilder, spennende historier, et fargerikt individ i begivenhetenes sentrum.
Når Smith så sper ut boken med et horoskop (signert Madeleine Moore, om det sier noen noe) til sist, er det det lett å synes litt synd på ham.
MORTEN STÅLE NILSEN
