– Det fantes ikke noe slikt som ‘norske nazister’. Ingen i Nasjonal Samling skjønte seg på nasjonalsosialismen, selv om de forsto at de kunne utøve vilkårlig makt med støtte av den tyske krigsmaskinen, sier Herman Willis.
Herman Willis hevder i sin kommende bok, Det norske folkemord (Aschehoug) at det norske folkemordet kun var et resultat av Hitlers forrykte jødehat, oppfatningen av verdenshistorien som et skjebnedrama der jødene var roten til alt ondt – i helt bokstavelig forstand. I motsetning til i Tyskland hadde ikke NS noen ideologisk overbevisning som lå bak deres bidrag til jødeutryddelsen.
– Det forelå overhodet ingen ideologisk tenkning når de norske som sviktet mest kapitalt av alle under krigen – de som medvirket til folkemordet – gikk til sin gjerning. Noen av dem var kanskje preget av gjengs, kristelig forakt for jøder som ‘kristusmordere’, andre hadde snappet opp vandrehistorier om jøder som ekstra pengefikserte, hevder Willis.
– Men noen ideologi hadde man ikke rundt ‘jødespørsmålet’ i Quislings parti. De prøvde alltid å dempe og bortforklare slikt som Krystallnatten og Nürnberglovene. I sitt enfold trodde de at jødene var syndebukker. De skjønte aldri at for Hitler var jødene hovedfienden.
– Holocaust var ingen hemmelighet
– Da jeg ikke er historiker og følgelig heller ingen arkiv-snok med adgang til bibliotekenes underjordiske avdelinger, var jeg henvist til de overjordiske fasiliteter. Grundig og vidstrakt lesning var en hovedforutsetning forteller Herman Willis.
Willis har utgitt flere dokumentar- og skjønnlitterære bøker, og men dette er hans første bok som kretser rundt Holocaust. Hans fremstilling av hvordan historien fortonte seg er derfor mer utradisjonell. Det var en helt spesifikk bok som fikk ham på tanken om hans egen utgivelse:
– Etter å ha lest Deborah Lipstadts bok The Eichmann trial om hennes rettssak mot den engelske Holocaust- fornekteren David Irving, satt jeg igjen med en ubehagelig følelse av at i Vesten hadde den rådende fortellingen om Holocaust vært feilaktig nok til at en figur som David Irving kunne vinne gehør. Kort fortalt mente Irving at det ikke fantes mange nok konsentrasjonsleire og mange nok krematorier til å ta livet av 6 millioner mennesker. Det hadde han rett i. Men historien om mordet på de europeiske jødene er en annen. 5 millioner jøder hadde blitt drept i massakrer, i styrte sultkampanjer, i styrte epidemier og ved rene utryddelsesanlegg i Øst-Europa. Én million – en femtedel – ble drept i Auschwitz, sier Willis, og legger til:
– Det som kom til syne for Lipstadt var: Holocaust handlet ikke om konsentrasjonsleire. Det var ikke noe som foregikk i hemmelige, avlukkede anlegg som allmenheten ikke hadde mulighet til å vite noe om. Holocaust ble stort sett utført manuelt, av et enormt stort antall medvirkende som alle var frie til å dra hjem på perm og som ellers skrev til sine kjære om det de var med på. Tyske soldater og norske frontkjempere. De visste alle sammen hva som skjedde og de fortalte det til sine nærmeste. Holocaust var ingen hemmelighet. Dette fikk meg til å tenke lenge og grundig nok til at jeg skrev Det norske folkemord.
Det norske Holocaust
– Den rådende historien, i likhet med den rådende politikken, er ikke et uttrykk for det som er sant, men det vi har klart å bli enige om. Slik det ikke finns en eneste familie der alle er enige om hvordan alle viktige hendelser egentlig skal tolkes – ‘det var hans skyld’, ‘nei, det var hennes’ – slik finns det heller ikke et eneste samfunn som noen gang blir ferdig med sin historie. Krigen var dessuten den perioden i vår historie der muligheten til å trå spektakulært feil lå der og lokket som aldri før. Eller siden … bank i bordet.
Det har de siste årene kommet en ny generasjon forfattere og bøker, som løfter frem de skamfulle kapitlene av vår nasjonale historie. Med Et norsk folkemord føyer Willis seg til disse, og han avkrefter gjerne de rådende mytene om det norske Holocaust:
– Det er en myte at det var norske nazistene sendte de norske jødene i konsentrasjonsleir der de ble drept. Det fantes ikke noe slikt som ‘norske nazister’. Ingen i Nasjonal Samling skjønte seg på nasjonalsosialismen, selv om de forsto at de kunne utøve vilkårlig makt med støtte av den tyske krigsmaskinen. Og konsentrasjonsleirene hadde ikke noe med Holocaust å gjøre. Feilslutningen skyldes at Auscwitz-Birkenau II (og Majdanek, lengre øst) fungerte som både utryddelsesanlegg og konsentrasjonsleir, der konsentrasjonsleiren var et haleheng til dødsfabrikken.
I morgen presenterer vi et utvalg av de høstaktuelle norske sakprosabøkene.
Hovedfoto: Aschehoug forlag.
