Det hviler et slør over verdens finansmarkeder. Vi har alle hørt om fantastiske verdier som skapes under dette sløret, med dertil hørende fantasilønninger og bonuser for finansnæringens yppersteprester. En bok som har som ambisjon å lære oss mer om aktørene i denne bransjen er derfor både viktig og velkommen. I Nederland alene har denne boken solgt i over 300.000 eksemplarer.
Så enkelt som mulig
Den hollandske stjernereporteren Joris Luyendijk fikk for fem år siden i oppdrag av sjefredaktør Alan Rusbridger i den engelske storavisen avisen The Guardian å undersøke Londons finanskultur. Luyendijk journalistiske metode har vært å tvinge intervjuobjektene til å forklare så enkelt som mulig hva de egentlig bedriver. Luyendijk er utdannet sosialantropolog og har i tidligere reportasjer hatt hell med denne tilnærmingen blant annet i reportasjer om elbilmarkedet.
Joris Luyendijk:
Svømme med haier
Arneberg
217 sider
Kari Engen
I London får han det imidlertid vanskelig. Det er nærmest umulig å få ansatte i bank- og meglerfirmaer til å snakke åpent om arbeidet de utfører. Løsningen ble å starte en egen «Banking-blogg» i avisens online-utgave. Her offentliggjorde han intervjuer han hadde gjort. Bloggen ble populær og åpnet dører til stadig flere pengeflyttere. Fra sommeren 2011 til høsten 2013 snakket Luyendijk med rundt 200 personer som jobber eller har jobbet i London City (finansdistriktet i London). Det er disse samtalene som har dannet grunnlag for Svømme med Haier.
Flat læringskurve
Boken gir et intimt og ganske så skremmende bilde av en brutal næring som ikke setter sosialt ansvar og hensynet til etikk i førersete. Læringskurven etter Lehman Brothers krakket i 2008 virker med dette nesten flat. Det viktigste er å tjene mest penger og karre til seg mest mulig i bonusutbetaling. Hvilken risiko de ansatte utsetter banken – og med dette samfunnet – for er et helt klart underordnet tema.
I boka får vi blant høre om «London-hvalen», Bruno Iksil som var ansatt på London-kontoret til den amerikanske storbanken JPMorgan. Våren 2012 klarte Iksil og en håndfull kollegaer på kort tid å tape 6,2 milliarder dollar, uten at bankens internkontroll hadde satt på varsellampene. Iksil hadde for øvrig en årslønn på sju millioner dollar før han gikk på «hval-tapet».
Boken blir med dette og lignende eksempler, en kraftig advarsel til regulerende myndigheter og politikere om at et nytt krakk i finansmarkedene kan være like rundt hjørnet. Problemet er selvsagt perverse incentiv-ordninger for de som jobber i finansinstitusjonene, men helst det faktum at bankene er blitt så store og uoversiktlige at de i praksis er umulig for ledelsen og styret å administrere.
Ord-jåleri
Svømme med haier er ingen lystig bok å lese, spesielt ikke i et land som har satset mye av vår fellesformue i det samme internasjonale finansmarkedet. Ser forfatteren intet håp i mørket? Jo, men da må verdens politikere støpe om og regulere bank- og finanssektoren slik at ingen enkelt aktør skal ha mulighet til å velte hele verdensøkonomien. Finansnæringen er også karakterisert av en kraftig mannsdominans. I en litt lettere tone siteres lederen av de internasjonale pengefondet, Christine Lagarde, som i en kommentar til dette har uttalt: «Hva hadde skjedd hvis det het Lehman Sisters?»
Oversetter Kari Engen kan ikke hatt en enkel jobb med boka. Årsaken til dette er selvsagt jålete stillingstitler (Goldman Sachs alene har flere tusen «executive directors») samt all finanssjargongen som intervjuobjektene lirer av seg, et stammespråk som savner norsk språkdrakt: – Treasury sales, CDOs, prop trader, operational risk, movers and shakers, deal killers og compliance officers, bare for å nevne en håndfull. Dessverre gjør dette boken vanskeligere tilgjengelig, men – for all del – denne innsigelsen skal ikke skremme noen fra å lese et svært viktig tidsdokument. En eloge til Arneberg Forlag som har hentet boken hjem.
ANDERS NERAAL
