Hvem er kritikeren?

Kulturrådet ga fire skribenter i oppdrag å skrive et essay rundt tematikken «Kritikken er død – leve kritikken». Her er bidraget fra Morgenbladets profilerte litteraturkritiker Bernhard Ellefsen: «Hvem er kritikeren?»

For et års tid siden deltok jeg i en panelsamtale om «kritikerens autoritet». Spørsmålet dukker opp med jevne mellomrom og av forståelige grunner, selv om det ikke nødvendigvis avstedkommer de mest perspektivutvidende argumenter: Hvem tror kritikeren egentlig at hun er? I samtalen luftet jeg en idé jeg lenge har tenkt på som fruktbar, nemlig at litteraturkritikeren er en primus inter pares, en «fremste blant likemenn». Idet jeg ytret ordene, hørte jeg noen pustelyder fra medpanelisten ved siden av meg som ikke var til å ta feil av: Hun snøftet rett og slett. Noe mer arrogant hadde hun visst ikke hørt på lenge, og jeg var forbløffet. Det jeg mente, var da at kritikeren ikke er hevet over leserfellesskapet, men derimot kan sies å være dets skrivende sendebud og speider ut i litteraturen. Hvordan kunne det oppfattes som arrogant? Trygt tilbake på hotellrommet gjorde jeg et leksikonsøk på denne frasen, primus inter pares, for å se om jeg kanskje hadde misforstått betydningen, og engelskspråklige Wikipedia forteller ganske riktig at termen også brukes ironisk om maktpersoner som åpenbart ikke ser seg selv som fellesskapets likemann. En formulering det er mulig å misforstå, altså.

Men hva med selve ideen, da? At kritikeren ikke skal være en spissfindighetenes mester eller møte litteraturen med på forhånd – og ofte av teoretikere – gitte lesemåter, men derimot være like egenrådig og søkende, hensynsløs og sulten, utålmodig og krevende som en vanlig leser er, bare på et forhåpentligvis mer artikulert plan, som er henvendt mot offentligheten? I en slik praksis mener jeg at vi finner farbare veier forbi flere av tidens mediale hindringer for kritikken – enten de kommer i form av svekket økonomi i mediehusene som huser deler av den, eller i kulturredaksjonenes egen lemenmarsj mot anbefalings- og lanseringsjournalistikken. Den litterære erfaringen, eller kunsterfaringen som sådan, engasjerer alle sider av oss som mennesker og borgere. En kritikk som forplikter seg til rikdommen i denne erfaringen – snarere enn til en tenkt redelighet overfor det omtalte verket, eller redaksjonenes ønske om å rette innholdet mot fokusgruppene som en eller annen konsulent har satt sammen til dem – har alle de verktøy den trenger for å forbli uerstattelig som journalistisk sjanger.

En kritiker forpliktet til erfaringen av verket må, for det første, kvitte seg med all ærbødighet i møte med litteraturen. I sitt essay «Qu’en est-il de la critique?» («Hur är det med kritiken?») åpner filosofen Maurice Blanchot med følgende berømte metafor: «[I] det ickepoetiska språkets högljudda larm är dikten som en klocka i tomma luften, som det räcker med ett lätt snöfall för att sätta i vibration, en okänslig stöt, som dock förmår att skaka klockan harmoniskt ända till missljud. Kanske är kommentaren endast en smula snö som får klockan att vibrera.» (Blanchots essay er oversatt av Horace Engdahl i 00-tal, s. 30–31) Med en slik selvutslettende holdning har ikke kritikeren noe annet valg enn å si seg enig i Erlend Loes påstand om at det «er en ganske syk virksomhet at noen lever av å kommentere andres åndsarbeid» (www.nrk.no, 12. mars 2013).

Fra tid til annen dukker det opp innspill i kritikkdebatten som legger samme servile kritikerposisjon til grunn. Et eksempel: I en kommentar i Aftenposten 28. september 2016 skrev poeten Joanna Rzadkowska forulempet om det hun oppfattet som kritikernes krav og manifester. «Kritikerens oppgave er ikke å bestille bøker de ønsker å lese, men å analysere bøkene som foreligger», hevder hun, og vi aner snøfnuggene og klokken i bakgrunnen. Når poeten Inger Elisabeth Hansen har brukt ordet «bruksdikt» om sine glimrende tekster, anklager Rzadkowska henne sågar for å ha «kapitulert for kritikerkravet». Å lese etter hva vi kan bruke – som politiske, sosiale, eksistensengstelige mennesker – bør være kritikkens høyeste ideal. Å forholde seg ydmykt og forsiktig til «det som foreligger» er ikke bare antiintellektualistisk, det er intellektuell strutsevirksomhet. Slik leserne og kunstpublikummet der ute plukker opp bøker, lytter til musikk eller ser teater fordi de trenger tankene og ytringene de finner der, slik må også kritikeren lese for å bruke, for å lære, for å sette i bevegelse – og rapportere om funnene sine etter aller beste evne. Å la kunstnerne ta «kampen» på sine egne premisser, slik Rzadkowska skriver, er kritikkens sikre død. Og konsekvensen av det er den endelige oppgivelsen av kunsten som vår kulturs viktigste arena for kollektiv tenkning og erkjennelse.

En kritiker forpliktet til erfaringen av verket må, for det andre, våge å tenke på seg selv som representativ. Det vil ikke si at hun skal forsøke å gjøre seg representativ, for eksempel ved å skrive fra et såkalt objektivt perspektiv. Tvert imot. Kritikeren må kaste seg inn i verket med hele sin personlighet, slik alle lesere jo gjør, og håpe på at det møtet avstedkommer av tanker, reaksjoner og kanskje handlinger, også kan være gyldig og gjenkjennelig for andre. Kanskje ikke for alle andre, men for en god del. Å tro seg så unik at ens egen opplevelser ikke for en stor del overlapper med andres, må jo være det virkelige snobberi. Dagsavisenes digitale utgaver bringer fra tid til annen tester av ulike matvarer, og for en tid tilbake klikket jeg på en som omhandlet pølsebrød. Tidlig i artikkelen gjorde skribenten oppmerksom på at pølsebrødenes smak ikke var blant kriteriene i testen, men at den derimot vurderte produktene opp mot hverandre på bakgrunn av hva de inneholdt av for eksempel salt, tilsetningsstoffer et cetera. Slik ser altså den habile, «objektive» kritikken ut. At noen har interesse av å lese den, er vanskelig å begripe. Like lite vesentlig som pølsebrødtesten er en litteratur- og kunstkritikk som styrer klar av det Kant beskrev som den estetiske dommens subjektive allmenngyldighet. Om denne kritiske skrivemåten skulle forsvinne fra spaltene, er det liten grunn til å gå i fakkeltog.

En kritiker forpliktet til den allmenne lesererfaringen kan, for det tredje, hente energi og selvtillit i den betydningen litteratur – for nå å holde meg til mitt eget felt – har for et overveldende stort publikum. Oversatt underholdningslitteratur med kvinnerygger på omslaget er faktisk ikke det eneste bokhandlere og forlag tjener penger på. Jevnlig gjør store språkkunstverk seg gjeldende på bestselgerlistene, enten vi snakker om Karl Ove Knausgårds Min kamp, John Williams’ Stoner eller Elena Ferrantes Napoli-kvartett. En befolkning som kjøper disse bøkene i titusenvis av eksemplarer, har krav på en journalistikk – for kritikken er en selvfølgelig del av journalistikken, det kan ikke gjentas ofte nok – på høyde med deres evner som lesere. Da er det ganske enkelt ikke sakssvarende at kulturredaksjonene kutter kritikken til fordel for anbefalingsspalter med «tre romaner til sommerferien» og serverer et litteraturhungrig folk journalistisk dekning man aldri ville drømme om å avspise for eksempel fotballentusiaster med. Det finnes et stort publikum for ambisiøs litteraturkritikk, og kritikerens viktigste oppgave er å aldri senke ambisjonsnivået. For kritikken gjelder den gamle klisjeen om at angrep er det beste forsvar, og angrepet kan begynne med å ta sine lesere på det alvor de fortjener.

At kritikerne også må kjempe på strukturnivå, tør være selvsagt. Når et oppnevnt utvalg, stikk i strid med all kritikk- og kunsthistorisk erfaring, foreslår at Kulturrådet skal skille mellom kunst og kritikk og forbeholde arbeidsstipendene til «ordentlige» kunstnere, må kunnskapsløsheten påtales: Kritiker Carl Nærup fikk diktergasje allerede i 1916! Det er altså hundreårsjubileet for kunstnerlønn til kritikere man ønsker å feire ved å gjøre slutt på hele ordningen. Og når den ene kulturredaktøren etter den andre gjentar sine overordnedes nytale om at mindre ressurser betyr bedre journalistikk og/eller kritikk, er det nødvendig å sette klovnenesen på den som fortjener den. Men viktigst for kritikkens fortsatte betydning i den offentlige samtalen er dens relevans for leserne. Og for kritikeren, som del av det samme publikumet hun skriver for, ligger denne relevansen opp i dagen.

Dette er et av fire essay som er bestilt i anledning Kulturrådets årskonferanse «Den store samtalen. Kunst- og kulturkritikkens vilkår og betydning», som finner sted 9.-10. november i Stavanger konserthus. Skribentene, Oda Bahr, Marius Emanulsen, Melanie Fieldseth og Bernhard Ellefsen fikk i oppdrag å skrive et essay rundt tematikken «Kritikken er død – leve kritikken».