Hjertet til Hardy

Har du vært på Thomas Hardys grav i Westminster Abbey? Det er nemlig der han ligger. Eller i hvert fall mesteparten av ham.

Mellom Rudyard Kipling og Charles Dickens ligger Hardy. Tre av imperiets mest elskede – og fryktede – diktere har siste hvilested der inne i turistattraksjonen.

De ligger i Poets’ Corner, i det ene sideskipet, der man har gravlagt store diktere siden de flyttet Geoffrey Chaucer dit en gang på 1700-tallet.

Ellers er Westminster Abbey befolket av konger og dronninger. De ligger her de også, en hel bråte Henriker og Edwarder. Og en og annen Mary og Elisabeth.

Men på vei ut etter rundvandringen i Abbey’et et kommer du altså til Poets’ Corner, der de store dikterne hviler.

Vakkert og makabert

Og blant dem: Edward Thomas Hardy, født i Dorset i England 2. juni 1840, død 11. januar 1928 samme sted. Mannen bak The Mayor of Casterbridge, Far From the Madding Crowd og Tess of D’Urbervilles. Pluss en rekke vakre og megetsigende dikt.

Thomas Hardy er en av britenes største dikterhelter, til tross for sin kritikk av klassesystemet, det britiske samfunnet – og kirken.

Og han ligger altså her – mesteparten av ham ligger her.

Men ikke hjertet.

Historien om Hardys hjerte er en historie som egentlig er vakker, men som muligens også er veldig makaber – hvis ryktene om det er sanne. Og det sies at Hardy selv ville likt den makabre delen av historien.

Emma

Men først: Hardys unge hjerte. Det slo klikk da han møtte vakre og blåøyde Emma Lavinia Gifford i Cornwall i om morgenen 7. mars 1870.

I dagboken sin forteller han om møtet, men ikke at han ble forelsket. Ikke med en gang.

Men det kom. Og det gjenspeilet seg i det han skrev. I diktet «Beeny Cliff», skrevet i 1870 – da han forelsket seg i Emma, og reviderte i 1913, etter at han hadde mistet henne.

O, the opal and the sapphire of that wandering western sea,

And the woman riding high above with bright hair flapping free

The woman whom I loved so and who loyally loved me.

Sin første roman-suksess A Pair Blue Eyes skrev Thomas Hardy i 1873 og heltinnen Elfride Swancourt ligner veldig på Emma Gifford.

Ekteskap

Beilingen bar frukter og den litt innesluttede Thomas Hardy giftet seg med Emma Gifford i 1874.

Og levde lykkelig. En stund.

For ekteskapet surnet. De forble barnløse, og Hardy skrev flere ganger at han følte seg fanget i dette ekteskapet. Selv om de første årene var lykkelige, så var ikke de siste årene det. Men så døde Emma.

Hun døde ganske plutselig i 1912, og først da hun var borte kjente Hardy at han savnet henne sårt. På det tidspunktet hadde Hardy for lengst sluttet å skrive romaner og viet all sin skriving til lyrikken. Mange av diktene hans i årene etter hustruens død handler om å takle sorgen.

Og selv om han giftet seg påny i 1914 fortsatte han å dyrke minnet om Emma, og han insisterte altså bli gravlagt ved siden av henne.

Og da han selv døde i 1928, ble det strid om hvor han skulle gravlegges.

Strid og kompromiss

Hardy, som hadde vært syk og døden nær flere ganger, hadde klartgjort gravstedet sitt. Han ville hvile på hjemstedet i Dorset, ved siden av foreldrene og sammen med sin første hustru. Det var gjort plass til navnet hans på gravstenen også, og han hadde gjort det helt klart at det var dit han ville.

Så kom altså dette kravet om at han skulle i The Poets’ Corner i nasjonalhelligdommen Westminster Abbey.

Man må anta at det var en viss debatt. Hardys ønske om å gravlegges ved siden av sin første hustru er jo egentlig for vakkert til å tukles med. Men uansett: Det endte i et kompromiss. Myndigheter og etterlatte ble enige om at hjertet hans skulle begraves hos hustruen, mens resten skulle kremeres og legges ved siden av Dickens i Poets’ Corner. En av pådriverne for at dette skulle gå i orden var visstnok Hardys andre hustru, Florence, og i så fall var jo det en vakker og generøs gest.

Og det er nå det makabre inntreffer – hvis det er sant.

Hjertet

Historien forteller i hvert fall at doktoren som opererte ut hjertet av den døde Hardys kropp slik at det kunne begraves i Dorset, forlot rommet et øyeblikk etter utførelsen. Da han kom tilbake kort etter, var katten hans i ferd med å spise hjertet. Resultatet ble at de drepte katten og plasserte den i graven sammen Hardys hjerte.

Som altså ligger i Stinsford, Dorset.

Mens asken ligger i Poets Corner i Westminster Abbey. Mellom Rudyard Kipling, som for øvrig var med og bar kisten med hjertet til graven i Sinsford, og Charles Dickens. Så stor var og er Thomas Hardy for sine landsmenn.

Hjertet ligger altså i hans kjære Dorset. I graven havnet også hustru nummer to, Florence, da hun døde i 1937. Så der er de, eller deler av dem, alle sammen. Hardys foreldre, hustruen Emma, hustruen Florence, Hardys hjerte – og katten til doktoren.

Jo, Thomas Hardy selv ville nok smilt av det hele.

***

Thomas Hardy var syk flere ganger I løpet av sitt lange liv, og etter å ha “vendt tilbake” fra dødens forgård litt tidligere i livet skrev han dette diktet.

 A Wasted Illness

Through vaults of pain,
Enribbed and wrought with groins of ghastliness,
I passed, and garish spectres moved my brain
To dire distress.

And hammerings,
And quakes, and shoots, and stifling hotness, blent
With webby waxing things and waning things
As on I went.

«Where lies the end
To this foul way?» I asked with weakening breath.
Thereon ahead I saw a door extend –
The door to death.

It loomed more clear:
«At last!» I cried. «The all-delivering door!»
And then, I knew not how, it grew less near
Than theretofore.

And back slid I
Along the galleries by which I came,
And tediously the day returned, and sky,
And life–the same.

And all was well:
Old circumstance resumed its former show,
And on my head the dews of comfort fell
As ere my woe.

I roam anew,
Scarce conscious of my late distress . . . And yet
Those backward steps through pain I cannot view
Without regret.

For that dire train
Of waxing shapes and waning, passed before,
And those grim aisles, must be traversed again
To reach that door.

De viktigste romanene til Thomas Hardy

Blant romanene hans er nok Tess av slekten d’Urberville (Tess of the d’Urbervilles) fra 1891 den mest kjente. Historien om fattigjenta Tess som voldtas, blir med barn, rømmer og til slutt henrettes er en grusom og gripende historie, som også er filmatisert en rekke ganger. Også Borgermesteren (The Mayor of Casterbridge) fra 1886 kommer i stadig nye utgaver og er også filmatisert.

Her er et utvalg.

A Pair of Blue Eyes 1873

Far from the Madding Crowd (Fjernt fra byens larm) 1874

The Return of the Native (En mann vender hjem) 1878

The Mayor of Casterbridge (Borgermesteren) 1886

The Woodlanders (Skogens folk) 1887

Tess of the d’Urbervilles (Tess av slekten D’Urberville) 1891

Jude the Obscure (Jude) 1895

Etter Jude the Obscure i 1895 sluttet Thomas Hardy å skrive romaner og brukte all sin tid på lyrikk.

Han døde 11. januar 1928, 87 år gammel.

Les også: On the road to Mandalay