Krimgiganten

– Jeg leser krim hvis jeg får anbefalt en god bok, men generelt leser jeg helst samtidsromaner. Spesielt liker jeg å lese forfattere som skriver på en måte jeg selv aldri kunne skrevet på.

Det har vært noen travle dager for Robert Wilson. Med utallige opptrender på Krimfestivalen, og flere intervjuer i anledning lanseringen av Mennesketyvene har turen til Norge vært alt annet enn ferie. Da vi møtte den britiske forfatteren til en prat mellom slagene bar han ikke preg av å ha opplevd en «brutal gårsdag», som han selv sa, men fortalte at han var lykkelig for å være tilbake i Norge.

Leser ikke krim

Robert Wilson har opptil flere bestselgere på CV-en, og blir referert til som en av gigantene innenfor krimlitteraturen. Bøkene hans er solgt til flere land, og kan leses på hele 22 språk. Selv forteller han at han sjeldent leser verkene til sine kolleger.

– Jeg leser ikke krimbøker, fordi jeg ikke liker distraksjonen det bringer ved å få innblikk i hvordan alle andre jobber. Jeg foretrekker å operere i isolasjon.

Du leser altså ikke krimbøker for inspirasjon?

– Jeg leser krim hvis jeg får anbefalt en god bok, men generelt leser jeg helst samtidsromaner. Spesielt liker jeg å lese forfattere som skriver på en måte jeg selv aldri kunne skrevet på. Jeg er ikke veldig interessert i handling eller karakterer – men vil gjerne lese bøker som er helt annerledes skrevet. Akkurat nå leser jeg Forbrytelse og Straff av Dostojevski.

Bereist forfatter

Stort sett alle Wilsons utgivelser er lagt til eksotiske land og vakre storbyer, og det er ikke tilfeldig. Wilson er en svært bereist mann, og har bodd flere år i utlandet. For tiden deler han tiden sin mellom leiligheten i London og huset i Portugal.

Hvor viktig er settingen i bøkene dine?

– Lokasjonen til boken er det første som faller på plass. Allerede før karakterene og selve handlingen. Jeg må få en tilknytning til et sted. Alle stedene jeg har vært eller lagt handlinger til har påvirket og forandret meg på en eller annen måte. Mine mange reiser har gjort at jeg har måttet adaptere meg til de nye stedene, og dette har jeg opplevd som livsforvandlende opplevelser som forandret både meg og mitt syn på ting.  Jeg var for eksempel ikke samme person da jeg returnerte til London etter et år med reising i Afrika.

Var det derfor du flyttet tilbake til utlandet så kjapt?

– Da jeg og min kone kom tilbake fra Afrika, satt vi i vår lille leilighet i London og bare så på hverandre. Jeg spurte henne: klarer du dette? Og hun sa nei. Før året var omme reiste vi ut av landet igjen. Vi reiste rundt i Portugal, før vi til slutt endte opp i et lite hus nær grensen til Spania.

På hvilket tidspunkt i livet ditt bestemte du deg for å gi skrivningen en seriøs sjanse?

– Det var nettopp da vi flyttet inn i huset ved spanskegrensen. Jeg innså da at det ikke var noe annet å fylle tiden min med enn å skrive. Men jeg har alltid hatt en forfatter i magen, og ble bitt av skrivebasillen allerede som fjortenåring da jeg måtte skrive et dikt i engelsktimen på skolen og fremføre det for klassen. Allerede på første linjen i diktet mitt falt det en stillhet over klasserommet, og den totale stillheten fortsatte selv etter jeg var ferdig, kun brutt av læreren som utbrøt «That was brilliant!». Den stillheten gjorde inntrykk på meg, og jeg forstod at jeg ville bli skribent av noe slag. Så da jeg plutselig befant meg i rurale Portugal begynte jeg å skrive. Jeg ga konen min de første utkastene, men hun bare rynket på nesen.

Brutal ærlighet, altså?

– Ja, det er det du trenger. Du trenger noen som elsker deg, og ønsker at det skal bli så bra som mulig. Hun avviste alle utkastene mine de neste fem månedene, til jeg plutselig traff noe i meg selv. Jeg skrev et utkast jeg visste var så bra at jeg egentlig ikke trengte å vise til det til kona mi, men det gjorde jeg selvsagt likevel. Hun så på meg og sa: «Nå er du der, nå har du det!» Det var veldig spennende, å finne det i seg selv.

Å finne formelen

Wilson traff en nerve i seg selv, og resultatet var bøkene om torpedoen Bruce Medway lagt til det afrikanske kontinentet. Men det var ikke før utgivelsen av Et lite drap i Lisboa i 2002 at hans forfatterskap virkelig skjøt fart. Og fra der gikk det veldig fort. Året etter mottok han den prestisjefylte krimprisen Gold Dagger Award, og samme år utga han første bok om krimhelten Javier Falcon; Den blinde mannen i Sevilla.

– Det virker kanskje som om alt skjedde løpet av en to årsperiode, men jeg begynte faktisk å skrive En liten død i Lisboa allerede i 1991. Det skal derimot nevnes at jeg ikke tjente noen penger på bøkene mine før jeg utga Den blinde mannen i Sevilla i 2003. Det er 12 år som fattig forfatter.

Hva har skjedd med krimsjangeren siden du startet å skrive?

– Utviklingen i mine bøker er ikke grunnet noen utviklinger i sjangeren, men heller en utvikling hos meg selv og ønsket om å gjøre nye ting. Hvis du vil bli stor innenfor krimlitteraturen må du finne ut hva folk vil lese og så skrive deretter. Blir boken populær, må du skrive den samme rammefortellingen igjen inn i det uendelige. Så hvis jeg bare hadde ønsket å blir rik ville jeg skrevet Et lite drap i Lisboa en million ganger. Men jeg var ikke interessert i å gjøre det…

Psykologisk krim

Du fant formelen, men kastet den og startet på nytt?

– Jeg bestemte meg for at jeg ville gjøre noe nytt. Først skrev jeg en bok med en kvinnelig hovedkarakter, og så ville jeg skrive en ordentlig psykologisk krimbok. Dette var starten på eventyret med Javier Falcon. Han er fremdeles veldig viktig for meg, og jeg er glad i ham.

Men?

– Men han gjorde ferdig sin reise. Han gikk fra å være deprimert, nesten psykotisk, til å bli et fullt ut realisert menneske som hadde taklet sine demoner. Hele poenget med de fire bøkene var å få ham fra det deprimerte mørket frem til punktet hvor han endelig var lykkelig.

Var du sikker på at du ville forlate ham?

– Ja, jeg visste at jeg ikke ville gjøre mer etter dette. Javier ville ikke utviklet seg videre etter den siste boken. Jeg likte ikke tanken på å måtte fortsette å skrive om ham, og dessuten var jeg også lei av politiprosessene og den kompliserte researchen til alle bøkene.

Var det derfor viktig for deg at Boxer ikke var politi?

– Han er svært annerledes fra Falcon, ja. Men til forskjell fra krimbøker, så trenger ikke thrillere å ha dype karakterer. Her er handlingen og tempoet er viktigst. Men jeg ønsket ikke å bare skrive en spennende historie – jeg ønsket en fullstendig og komplisert karakter.

– Alle bøkene mine er en fiasko

Det virker som om det du finner mest moro i å skrive er det å bygge karakterene, men hva er mest utfordrende?

– Det er å få det til å fungere som er mest utfordrende. All skriving er prøving og feiling. Hvis du spør enhver forfatter som de er oppriktig fornøyd med siste bok, vil de alltid svare bekreftende. Men i realiteten ser de alltid bøkene sine som fiaskoer, fordi man aldri får det helt riktig. Og det er det som driver deg til å skrive videre. Boken du har i hodet kommer alltid helt riktig ned på papiret.

Anser du virkelig alle dine bøker som fiaskoer?

– Absolutt! Jeg ser dem som ikke helt suksessfulle bøker. Hvis du ser på Et lite drap i Lisboa, som er min mest suksessfulle bok, hvor jeg brakte to historier sammen er noen av leddene hvor det knyttes sammen ikke helt bra. De er tvunget sammen, og jeg er ikke fornøyd med det. Det fungerte for alle andre, men ikke helt for meg.

Skulle du ønske du kunne gå tilbake og skrive den om?

– Nei, jeg går videre og forsøker å gjøre neste bedre. Men misforstå meg rett; det er aspekter ved bøkene jeg er kjempefornøyd med, men selvsagt er det ting som ikke er akkurat slik du skulle ønske det var.

Du er din egen største kritiker?

– Ja, den absolutt største og mest høylytte.