Breaking bad

– Jobben gjorde at man kom bak politisperringene. Så disse erfaringene ligger alltid i bakhodet, klare til å brukes, fortalte Jørn Lier Horst til de fremmøtte på Krimfestivalens andre dag.

Det vanskeligste med å skrive bøker er å gjøre historien troverdig og å utføre best mulig research. Men når man har flere år med erfaring fra bak politisperringene, er det ikke vanskelig å øse av sin kunnskap. De har gått fra å løse mord til å bli mordere, dog bare på papiret, og opplever kanskje for første gang i karrieren en hundre prosent oppklaring i sakene de tar for seg. Stjernepanelet av tidligere politifolk ble introdusert av «verdens beste programleder» Anne Grosvold, foran en full sal i Halvbroren på Cappelen Damm-huset.

Systemkritikken

Selv om de kanskje ikke lenger er ordentlige politifolk, er det ikke noe å si på erfaringen til panelet. De har samlet flere tiårs erfaring fra politistyrken, og har jobbet på utallige kriminalsaker. Jørn Lier horst blir presentert som en «ortntli’ poltimann», mens Rhode hevder at hun oppriktig talt kun er en jurist. Men begge deres karakterer, Wilma og William, er altså vaskekte politifolk, og det er kritikk mot deres tidligere arbeidsgivere som er toneangivende i begges bøker.

– Det var viktig for meg å formidle spenningen som befinner seg mellom forvaltningen og politikken i politiet, forteller Rhode. Og i den sammenheng er det selvsagt viktig å kunne bruke egne erfaringer.

– Wilma har en ikke spesielt sjarmerende leder, og det er ikke tilfeldig. Jeg ville vise at vi, altså politiet, ikke er perfekte.

Horst er enig i at politifolk ikke er ufeilbarlige, og langt fra perfekte. Kritikken mot systemet er også sentral i Horst sine bøker, men på en annen måte.

– Rhode var hovedstadspoliti, mens jeg var en enkel politimann fra Larvik i en avdeling med 10 mann. Vi hadde ikke disse store interne konfliktene, ei heller slike ledere. Men systemkritikken i mine bøker viser seg i kritikken mot rettsvesenet i sin helhet, som kan og har sviktet på mange områder.

Hvilke områder?

– Boken min Blindgang fikk jo sitt navn fra et politibegrep. Blindgang er når politiet enten tar en retning i en sak som viser seg å være feil eller at de ikke ser en annen retning, og at de da tar feil.

Veien fra en blindgang til et justismord er dermed ikke så lang, mener Horst.

– Det vanskeligste er jo å snu, når man har gravd seg så langt ned i en sak som viser seg å være en blindgang.

Rhode nikker seg veldig enig.

– Politifolk er også bare mennesker, og kan gjøre feil. Men må være villig til å snu. At politiet ikke er villig til å innrømme feil og snu, er styggere enn den menneskelige feilen.

Ut av politiet

En kanskje ikke så lei bieffekt av Horst sitt forfatterskap var at det bare vokste og ble større. Han så seg dermed nødt til å forlate politiet grunnet den famøse tidsklemma. Men det var ikke bare snøballeffekten av skrivingen som var utslagsgivende for beiteskiftet.

– Jeg følte meg mer og mer som en saksbehandler, som flyttet papirer fra en bunke til en annen, og ikke lenger som en etterforsker. Denne følelsen gjorde det lettere å slutte.

Rhodes situasjon var litt annerledes påpeker hun, og hevder at ulikt Horst som alltid har hatt en forfatter i magen, hadde hun aldri sett for seg å bli forfatter.

– Jeg ble heller overtalt av Anne Gaathaug i Kagge til å skrive bok. Hun ville det nesten mer enn jeg ville selv.

Men det var kanskje et dypdykk ned i seg selv som førte til karrièreskiftet.

– Jeg har alltid trodd at det var trygghet som var det viktigste for meg. En trygg jobb og så videre. Men jeg fant ut at det er frihet jeg trenger.

Clare Mackintosh måtte også gjennom en sjelgransking, for å skjønne at det var på tide å levere inn skilt og pistol. Men det var en traumatiserende familiesituasjon som frembrakte den.

– Jeg sluttet ikke i politiet fordi jeg ville skrive, men fordi jeg var en dårlig mor. Jeg hadde to tvillinggutter under 2 år. Og så mistet jeg en sønn. Da begravde jeg meg i jobben som en del av sorgprosessen. Men det fungerer jo ikke – det går utover alle andre. Så jeg tok to friår, og bare skrev. Resultatet var en bok, og kun en måned før jeg måtte tilbake i jobb så fikk jeg bokkontrakt, og har ikke sett meg tilbake siden.

– Research i 20 år

Det er selvsagt at de tidligere politifolkene øser av sin kunnskap inn i forfatterskapet.

– Jeg bruker ikke spesifikke saker, men temaer jeg har støtt borti løpet av min karriere. Som for eksempel trafficking og salg av barn var et viktig tema jeg ønsket å formidle, forteller Rhode og Horst er enig.

– Jobben gjorde at man kom bak politisperringene, å kunne forhøre kriminelle. Så disse erfaringene ligger alltid i bakhodet, klare til å brukes, røper Horst.

Og det er nettopp disse erfaringene som gjør dem unike som forfattere.

– Det å kunne vite hvordan det egentlig foregår, er en stor fordel, forteller Mackintosh. Det å kunne vite hvordan lyden av en celledør høres når det smelles igjen, lukten av politikammeret, og stemningen i en forhørsrom gjør våre krimbøker annerledes og mer troverdig enn kanskje andre krimforfattere.

Horst er helt enig, og hevder at erfaringene som politimann er uvurderlig.

– Det er som å skrive romantiske bøker når man ikke en gang har vært forelska, sier han til latter fra salen.

Det gjør det ikke vanskelig å gjøre bøkene troverdig å kunne øse av flere år med politierfaringer.

– Når jeg får spørsmål om hvordan research jeg har gjort til bøkene, pleier jeg å si at jeg har gjort research de siste 25 årene, forteller Rhode.

– Løpet av karrieren som politi møter man mange mennesker som er skikkelig uhyggelige. Jeg bare kanaliserer summen av disse menneskene, fortalte Mackintosh.