KOMMENTAR: 2014 skulle bli det året da norske bøker for alvor tok det digitale spranget. Men så ble det i stedet året da det digitale oppsøkte papirboka.
Kulturminister Thorhild Widvey var selv en av de mest energiske digital-forkjemperne ved inngangen til fjoråret. Departementet signaliserte at opptattheten rundt dette var stor da den nye bokavtalen skulle meisles ut.
Men det holder ikke bare å si e-bok og digitalt noen hundre ganger. Det hjelper lite å stå som ivrig cheerleader på sidelinja, hvis du sender førsteelleveren ut på fotballbanen for å spille i tøfler. For: Ja. Nye norske e-bøker oppfattes som altfor dyre. Mye av skylda for dette, men ikke all, har den digitale momsen. 25 prosent er en vesentlig faktor i regnestykkene her. Og nøkkelen til momsspørsmålet sitter Widvey med selv. Forhåpentligvis, og sannsynligvis, vil noe skje her i en ikke altfor fjern fremtid.
Tok ikke av
Det er altså bare å fastslå det først som sist: E-boka tok ikke av i 2014 heller.
Ikke alle er like overrasket over det, men de fleste er nok overrasket over i hvilken grad det ikke tok av: E-bokomsetningen utgjør for 2014 kun 1,4 prosent av den norske allmenbokomsetningen. Selv om denne skulle justeres for noen feilkilder hist og her i rapporteringsgrunnlaget, står fasiten fast: Dette er lavt. Påfallende lavt i et land som normalt raskt kaster seg på ny teknologi og våkent følger med på nye digitale påfunn der ute.
Likevel er det lite frustrasjon å spore ute i den norske bokbransjen. Snarere tvert i mot. Unntar vi de rene e-bok-aktørene, er lettelsen stor. Hadde jeg fått en hundrings i fjor for hver gang noen i et forlag eller en bokhandlerkjede fortalte meg at e-boka flater ut i ymse land og for ymse grupper, og at papirboka faktisk øker enkelte steder, sagt med et smil, med et lettelsens sukk, så hadde jeg kunnet tatt med bedre venner ut på en ganske så fin helaften.
Motsatt folkevandring
2014 ble faktisk året da vi på forfattersiden hadde rene folkevandringen motsatt vei: Fra det digitale – fra nettet og sosiale medier – til mangehundreåringen papirboka. Tar vi en kikk på de såkalte «gjøre-bøkene» – det vil si sakprosabøkene som ikke er dokumentar, biografi, historie og slikt, men hva som har med mat, fritid, hobby, trening og egen kropp å gjøre – har de aller fleste bestselgerne sitt utspring i store nettfellesskap: med folk som baker, steker, fletter og strikker – og gjerne har flere titusener av følgere på Facebook og Instagram.
«Talk of the town» sist høst ble Bente-Helen Scheis Fletteboka (Forlaget Press), utpekt til den store 2014-overraskelse av en samlet markedssjef-gjeng i vårt nye nummer av Bok & samfunn. Den endte opp ikke bare som høstens, men årets mest solgte sakprosabok. Også dette et solid fenomen fra sosiale medier: Over 83 000 følger Schei og hennes profil @flettemamma på Instagram, hvor hun legger ut nye bilder nesten hver dag.
Typisk norsk? Slett ikke. Høstens mest overraskende boksuksess i Danmark var – tattarata: En bok om fletting! Enda mer overraskende hos våre danske venner enn hos oss kanskje, i og med at det var to 14 år gamle jenter som sto bak bestselgeren Fletninger – Step-by-step guide. Også der var Instagram inngangsporten. Over 50 000 følgere hadde jentene fått med seg.
Fenomener på sosiale medier er blitt en svært viktig rekrutteringsarena for forlagene når de skal speide etter mat-bloggere, håndarbeidsmoter, skjebnehistorier, kropp- og helse-profiler.
E-boka ingen revolusjon
Men den andre veien, fra tre til e, går det altså svært så tregt.
Bør vi ikke lære av musikkbransjen og mediebransjen? (Hørt den før?) Spør du meg er svaret et rungende tja. Bøker er ikke plater. Bøker er ikke avis. For avis- og musikkbransjen endrer de digitale mulighetene produktene helt. Vi snakker sjumilssteg. Som nyhetsformidler har en evigfersk nettavis formidable fordeler i forhold til en papiravis trykket dagen før. Og de aller fleste vil like tanken på å ha med seg musikkbiblioteket sitt på øret. De færreste synes det vil være tilfredsstillende å reise på ferie med en eller to låter i bagasjen, seksåringen unntatt.
Med bøker er det annerledes. En roman som e-bok er ingen revolusjon i forhold til en roman på papir. Den har ikke mediebransjens nyhetsaspekt og oppdateringsbehov. Og de færreste har behov for en bokkatalog på linje med musikksamlingen sin på tur. Jeg har tatt del i mange folks feriedrømmer opp gjennom årene. Å ha med seg hele Nasjonalbiblioteket i baksetet har ikke vært en av dem. Med en bok eller tre i feriebagasjen, er de fleste såre fornøyd.
To grunner til uro
Så da er vel alt greit her i Furet Værbitt? Vi kan bare slå oss til ro?
Nei. Og det er i hovedsak to grunner til det. Den ene grunnen er at vi risikerer å miste den gruppen yngre lesere som slett ikke er venn med papirboka, men kanskje kunne tenke seg å teste et digitalt alternativ. De som sverger til «hei, papirboka greier seg jo bra og e-bok flater ut»-scenariet bør også merke seg at e-boka fremdeles styrker sin posisjon der ute på et veldig viktig område: Young Adult. Der finner vi viktige grupper av både dagens og morgendagens lesere.
Den andre grunnen til uro er den store lekkasjen av norske e-bokkjøpere til utenlandske aktører, i all hovedsak Amazon. Her finnes det ei håndfaste tall, kun estimater. For hver solgte norske e-bok selger Amazon enda flere engelskspråklige til norske lesere. Om forholdet er én til to, én til tre eller én til fem: Det er uansett en stygg digital slagside man bør merke seg og ikke fortrenge i bunkene av papirpenger. På lengre sikt oppdrar vi lesere til å oppsøke engelskspråklig litteratur. Intet galt i det, vil mange kanskje si, og langt på vei ha rett. Men det er skummelt hvis lesere ender opp med kun å velge engelsk. De som steller med norsk litteratur og norsk språk bør i hvert fall ta dette på alvor.
Vebjørn Rogne
(Kommentaren står også på trykk i det nye nummeret av Bok & samfunn.)
