Springertournee

Husker du før i tiden? Da fotballandskampene gikk i redigert opptak og nyttårshopprennet var årets høydepunkt? BOK365s medarbeider var en av dem som satt klistret den gangen (og fremdeles gjør det). I boken Fra Wirkola til Wagstaffe (Schibsted 2001) mimret han om hvor fint det var i de virkelig gode gamle dagene. Før TV2 og TV3 og Eurosport kom på banen, og tyske hopprodusenter begynte å filme hopperne forfra og bakfra og fant ut at de beste skulle hoppe til slutt. Den gang det var ekte mannfolk til … 

—-

 Springertournee

Før i tiden, da verdens hoppbakker var møteplass for ekte mannfolk og ikke hysteriske TV-produsenter med ville ideer, var den tysk-østerrikske hoppuka årets høydepunkt.

Alt i november begynte vi litt interesserte å finsikte kandidatene til det ærefulle oppdrag å skulle representere gamle Norge ute i den store verden på nyåret. Det var mønstringsrenn på Rena, i Balbergbakken og i Midtstua. Sportsrevyen var der og rapporterte om hvem som lå an til plassene på hoppukelaget. Det var karer som måtte ha rygg til å kunne bære nasjonens forventninger gjennom en lang romjul.

Og hvert år, som en ekstrapremie når ribbe og julegaver var vel fordøyd, kom det første rennet i Oberstdorf på lille nyttårsaften. Bjørge Lillelien snek seg inn mellom Salmer og sanger vi er glad i, og fortalte hvordan Wirkola lå an i kampen mot Raska og Bachler. På radio. Antagelig fantes det ikke TV-kameraer i Oberstdorf, og gjorde det det, fikk vi aldri vite om det.

Men i Garmisch-Partenkirchen fantes det TV! Og første nyttårsdag var minst like morsom som nyttårsaften.

For først kom Eurovisjonens kjenningsmelodi. Så led du deg gjennom halvannen time med nyttårskonsert. Så kom Eurovisjonens kjenningsmelodi én gang til, og det var klart for årets første høydepunkt. Hopperne kom i ordnet nummerrekkefølge, de hadde topplue, og hendene foran i ovarennet. Og de ble filmet fra siden, i samme vinkel. Jeg gjentar: fra siden og i samme vinkel. Alle sammen. En gang litt ut på syttitallet forsøkte kanskje en litt gæren produsent seg med en bulgarsk hopper bakfra. Men Wirkola ble aldri, aldri filmet bakfra. Ekspertisen i de tusen hjem fikk vurdere skihoppene i fred for kreative tyske liksom-produsenter før i tiden. Og vi vant. Ikke treningsomgangene, men rennene. Det var en deilig tid.

Når så Nyttårshopprennet var forbi, og Wirkola ledet etter to renn, var ikke fremtiden så mørk likevel. Riktignok begynte skolen igjen, du hadde nullte på tirsdag og onsdag og det lå an til minus tjue hver dag hele januar. Men du gledet deg sånn til Berg Isel at du ikke kunne sitte stille. Det kom aldri noe TV derfra heller, men rapportene i radio snek seg innom mellom Ønskekonserten og Landbrukshalvtimen.

Og Wirkola vant igjen.

Og ennå sto Bischofshofen med det rare ovarennet igjen. Og det var på TV. I hvert fall av og til. Wirkola vant. Og ble filmet fra siden.

Men nedturen kom. Naturligvis. Riktignok tok Ingolf Mork hoppuka i 71/72, og skulle vunnet året før også etter tre seirer og ett fall. Men Ingolf Mork var ikke Bjørn Wirkola. Ingolf Mork hadde hjelm, og snakket med Titten Tei på TV. Wirkola drev ikke med slikt.

Etter Mork var det fælt. Nils P. Skarseth, Jo Inge Bjørnebye, Odd Grette. Karer som ble filmet bakfra og nedenfra hele tiden. Og som kom med til andre omgang fordi alle kom med til andre omgang den gangen.

Det hender det er nordmenn med i begge omganger i dag òg, men ikke alltid.

Nå er det anorektiske mellomeuropeere og kreative tyske liksom-produsenter som synes hoppuka er det morsomste i verden.

Vi andre rusler kanskje en tur rundt huset eller legger oss på sofaen litt til, mens vi venter på Tippekampen. Der hender det i hvert fall at det er med nordmenn i begge omgangene …

—-

Foto: Faksimiler fra boken Knall og fall av Bjørn Wirkola og Bjørge Lillelien, Cappelen 1969.

Teksten er hentet fra boken Fra Wirkola til Wagstaffe av Atle Nielsen, Schibsted 2001.