«Samuel Bjørks» syvende krim har teft og tempo – og litt for mange klisjeer.
Den er søt, historien om «Samuel Bjørk». Forfatternavnet er et pseudonym for Frode Sander Øien (56). Han var for et par tiår siden mest «kjent» som hjernen i Sanderfinger, et av ikke mange rockband i krysningspunktet mellom Tre små kinesere og Motorpsycho. Nå går det så meget bedre.
Det var VG som i 2014 avslørte trønderens egentlige identitet. Da hadde krimdebuten «Det henger en engel alene i skogen» allerede skapt kommersiell baluba. Dette til tross for at anmeldelsene var sådär (selveste Ingvar Ambjørnsen slaktet romanen i selvsamme avis).
Forløper
11 år, tre forlag og fem romaner senere, befatter Bjørk seg fremdeles med det umake etterforsker-paret Mia Krüger og Holger Munch. Nå på et tidligere punkt på tidslinjen enn i de første bøkene.
Han, Munch, er den solide lederen av den mer eller mindre uavhengige etterforsknings-enheten som ikke holder til på politihuset på Grønland, men i Mariboesgate 13 (der et av Sander Øiens tidligere forlag, Cappelen Damm, en gang hadde adresse).
Samuel Bjørk:
Bomberen
Bonnier Norsk Forlag
543 sider
Hun er geniet, savanten – den unge kvinnen, kun 21, som ser sammenhenger der ingen andre gjør det, kan tyde obskure koder og liksom ense, lukte, ane hva det er den kriminelle tenker.
Et geni, et talent berørt av noe overnaturlig. Garantert et sted på spekteret, og med mye til felles med et par andre kvinnelige skandinaviske etterforskere med usedvanlige evner. Først og fremst Saga Norén («Broen») og Lisbeth Salander («Millennium-trilogien»). Samuel Bjørk har ingen angst for klisjeer og gentlemanns-tyverier.
Vi befinner oss som sagt på et tidlig tidspunkt i kronologien. Litt uklart når, men i alle fall noen år etter at hovedstaden feiret sitt 1000-årsjubileum i 2000. Krügers medfødte gaver har foreløpig ikke ledet henne inn i trøbbel med misbruk. På dette tidspunktet er det søsteren hennes, Sigrid, som sliter med rus.
Krüger er grønn, med bare én sak bak seg på CV-en. Men Munch er hundre prosent overbevist om at hun er helt spesiell. Det har han rett i.
Bomber til brystet
Det begynner med en eksplosjon i nærheten av T-banestasjonen på Majorstua. Bomben var festet til brystet til den 41 år gamle advokaten Maria Simonsen, partner i firmaet Wiik, Aalborg, Simonsen. Den går av kl. 09:07 eksakt, og en mannsperson ringer VG-journalisten Jessica Blomqvist kort tid etter. «Vil du være vennen min?», spør røsten i den andre enden, og legger til: «Hun var den første».
Det er med andre ord ingenting som tyder på at Simonsen agerte av egen vilje, og mye som tyder på at dette var den første bomben av flere. Ganske riktig: Den påfølgende dagen, nok en gang kl. 09:07 eksakt, går det av en ny. Denne gangen i Frognerparken. Bomben var festet på kroppen til en tilsynelatende unnselig historieprofessor: Alfred Becker.
Da Munch, Krüger og teamet besøker Simonsen og Beckers boliger, viser det seg at bakmannen, den egentlige bombemannen, har etterlatt seg ledetråder. Små figurer og en bok, alltid én bok. De har å gjøre med en gjerningsmann som vil «leke», og kanskje har et ønske om å bli tatt. Det blir Krügers jobb å dechiffrere hva ledetrådene betyr. Peker de frem mot det neste smellet?
Pageturner
Det blir lange dager og søvnløse netter for Munchs team, som i tillegg til Mia Krüger teller folk som får sånn noenlunde kjøtt på beinet i romanen.
Den grønne rikmannssønnen Fredrik Riis og den komiske Harry «Curry», for å nevne to. Vi blir godt kjent med Blomqvist og hennes kunstnerkjæreste Rocky. Blomqvist er i en lei skvis. Hun er gjerningsmannens ufrivillige, utvalgte talerør til publikum. Hvor mye av innholdet i telefonsamtalene deres bør hun viderebringe til politiet, og hvor mye skal hun spare til den sensasjonshungrige VG-redaktøren William Wold?
Det er bare å ta av seg hatten for Bjørk/Sander Øiens ubestridelige evne til å skrive en «pageturner» – eller sidevender, som vi vel godt kan kalle det på norsk. «Bomberen» (litt kjedelig tittel) er nesten 550 sider lang, men føles betydelig kortere, og vil av mange bli unnagjort i løpet av et par aftener i stolen.
«Bomberen» går rett og slett unna. Korte kapitler gjør det lett å følge med i de forskjellige plottrådene. Kampen mot klokken, frem mot det skjebnesvangre tidspunktet 09:07, gir fortellingen tempo og klar struktur. Er du glad i krim, spesifikt skandinavisk krim, har jeg vondt for å tro at du vil bli skuffet.
Klisjeer
Samtidig er det ingen tvil om at Sander Øien har en del å gå på. Dialogene og de indre monologene, er stakkato. Han skriver mange setninger bestående av kun ett ord, er glad i linjeskift og avsnitt med én setning («Ok. / Der. / Et kjellervindu. / Lukket»). Slikt gir et oppspilt tempo. Men det føles billig når det opptrer så ofte som her.
Det er lov å skrive slike setninger. Men kanskje ikke hele tiden?
Forfatteren er glad i ordet «egentlig». Så glad at det dukker opp hele tre ganger i løpet av én bokside (s. 58). Glad i kursiverte indre monologer, og alt for glad i retoriske setninger av denne typen:
«Hun drakk egentlig ikke dette skvipet, men ingen av kaffehusene [var] åpne på denne tiden av døgnet, var de vel»? […] «Det er her, er det ikke? Maria?» [… ] «For noen tapte, gjorde de ikke?» […] «Jeg sa jo det, sa jeg ikke?» […] «Det var noe de sloss mot, var det ikke?» […] «Og vi rekker ikke reagere, gjør vi vel?» […] «Til meg, var det ikke?»
Dette i løpet av tre boksider (s. 130-132). Dessuten, som også nevnt, Sander Øien vegrer seg ikke for klisjeer. Blå øyne er som regel ikke bare blå her, men dessuten «tindrende». Stemninger er «til å ta og føle på, nesten elektrisk». Folk trykker ofte på den røde knappen på mobiltelefonen, eller er på vei ut av rommet, før samtalen de er midt i, er over.
Som sporadisk krimleser, hang jeg meg ikke opp i detaljer som mer bevandrede thriller-connaiseurer kanskje vil irritere seg over: En håndfull etterforsknings-gjennombrudd som føles for lettvinte, og slike ting som at Frognerparken er åpen for turister dagen etter at en bombe har eksplodert like i nærheten.
Jeg slukte «Bomberen» likevel, og blir nok pent nødt til lese oppfølgeren også. Romanen avsluttes med en cliffhanger, selvsagt (når kommer TV-serien?), og med ubesvarte spørsmål (Northwind Equity?).
MORTEN STÅLE NILSEN
