DEBUTANTSPALTEN: Manusforfatter Birgitte Rustad Wegener har skrevet for kjente tv-serier som «Helt perfekt», «Unge lovende» og «Superheltskolen». Nå debuterer hun med en ungdomsroman om livsvalg. – Verden ikke går under selv om man tar noen dumme valg, mener hun.
– Kort fortalt: hva handler boken din om?
– Boka handler om Jonas som går siste året på ungdomsskolen. Jonas har levd et ubekymret liv på Oslo vest, men får en identitetskrise når han innser at alle andre enn ham har lagt planer for høsten. For første gang må han finne ut hva han selv vil. Han roter det også til på kjærlighetsfronten, blant annet tar han på seg hovedrollen i en kristen teaterforestilling for å imponere en jente. Ikke optimalt i og med at han er ateist – og har kjæreste fra før.
– Hvorfor skrev du akkurat denne boken?
– Jeg har alltid hatt lyst til å skrive om og for tenåringer. Det er den tiden av livet da følelsene er sterkest, mens handlingsrommet er lite, og det blir det gode konflikter av. En venninne foreslo at jeg skulle skrive boka «Birgitte blir kristen», siden jeg ofte refererer til tensing-fortiden min. Jeg testet ulike innganger til tematikken, og det løsnet da jeg fant fram til hovedpersonen, en smart, litt fordomsfull gutt som er kritisk til alle andre enn seg selv.
Birgitte Rustad Wegener:
Jonas Eide går på vannet
Vigmostad & Bjørke
– Har du alltid hatt en forfatterdrøm?
– Ja! Som barn prøvde jeg å skrive biografien til favorittbamsen min, C-Bastian. Boka ble noe kortere enn planlagt siden C-Bastian levde et ganske beskyttet liv. I oppveksten skrev jeg mest i skolesammenheng, men leste masse og så veldig opp til forfattere. Husker jeg dro alene til bokmessen på Sjølyst for å få et glimt av Peter Pohl, favorittforfatteren min. Jeg gjorde noen forsøk på å skrive bok i tjueårene, men la det på hylla da jeg begynte å jobbe som manusforfatter for tv. Under pandemien hadde jeg behov for å prøve noe nytt, og søkte på forfatterutdanningen til Norsk barnebokinstitutt. Resultatet ble boka jeg debuterer med nå, i en alder av 46!
– Hvordan føltes det å endelig kunne kalle seg selv forfatter?
– Jeg har vært manusforfatter i mange år, så tittelen føles ikke helt ny. Men det å lage tv er gruppearbeid, og som manusforfatter er man ganske anonym når verket drar ut i verden – på godt og vondt. Å gi ut bok er gøy, men også skummelt siden jeg ikke har noen å gjemme meg bak.
– Hva leser du helst selv?
– Ifølge Goodreads-loggen min går det mye i norske samtidsromaner med fokus på relasjoner. De siste par årene har det blitt mange ungdomsromaner, koste meg nylig med Maren Skolems russeromanse «Kongene av kongeparken». Og så leser jeg ymse sakprosa, høydepunktet i fjor var Neige Sinnos «Trist tiger». Leser altfor lite ikke-vestlig, eller ikke-norsk for den saks skyld.
– Hva er det beste skrivetipset du har fått på veien til å bli forfatter?
– Jeg blir fort overveldet av prestasjonsangst. Jeg vurderte et øyeblikk å hoppe av skrivestudiet fordi jeg ikke ante hva hovedprosjektet mitt skulle være. Da sa en venninne: «Ikke tenk at du skal skrive en bok. Tenk at du skal finne på en person og skrive litt om ham. I morgen finner du på en person til. Sånn fortsetter du. Og til slutt finner du kanskje en person du vil skrive mer om.»
– Beskriv din skriverutine?
– Så lenge jeg vet akkurat hva jeg skal, er jeg ganske strukturert, står opp og setter meg til for å jobbe. Hvis jeg skal i gang med noe nytt, eller har en utfordring jeg ikke vet hvordan jeg skal løse, blir det uendelig mye surr. Da går jeg rundt meg selv i timevis, faller ned i kaninhull på nett, rydder i boden og konstruerer små ærend for å ha en unnskyldning for å forlate kontoret. Ikke sjelden ringer jeg venner i fortvilelse og sier jeg vurderer å omskolere meg. Jeg leste en gang om skriving at «jobb ser ikke alltid ut som jobb», og jeg prøver å bli flinkere til å huske at det bare er sånn prosessen er, hodet jobber også når man ikke sitter og skriver.
– Hvilke bøker gleder du deg selv til å lese i år?
– Akkurat nå står «Sytten, snart atten» av med-debutant Andrea Rudland Haave først i køen. Ellers har jeg planer om å lese «Du kan kalle meg Jan» av Anne Elvedal og har fått anbefalt «Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midtstuen skole, 1998» av Jonas Hansen Meyer. Og kanskje dette blir året da jeg omsider leser Ursula Le Guin?
– Hva vil du at leserne skal sitte igjen med etter å ha lest boka di?
– At verden ikke går under selv om man tar noen dumme valg. Og så håper jeg boka føles som et fint sted å være og gir unge lesere lyst til å lese mer.
– Har du noen planer for «den vanskelige andreboka»?
– Har mange tanker, men ingen plan. Forbereder meg på å surre rundt i noen uker (forhåpentligvis ikke måneder) før jeg klarer å begynne på noe.
