Piratvirksomhet blir snart like vanlig for lærebøker som det var for musikk og film, mener Nedim Olsson Kasumacic. Han oppfordrer forlagene til å skape helt nye forretningsmodeller.
Forlagene står nå overfor en ny teknologisk virkelighet: Generativ kunstig intelligens gjør det mulig å «snakke med» lærebøker. I stedet for å bla seg gjennom en bok eller søke etter svar på egen hånd, kan elever og studenter spørre en KI direkte om innholdet og få forklaringer tilpasset sitt nivå.
Teknologien er her, den er enkel og rimelig å bruke, og den kan revolusjonere læring. Flaskehalsen er lovlig tilgang på kurert læringsmateriell. For forlagene er dette like skummelt som peer-to-peer deling var for musikk- og filmbransjen på 90-tallet.
Men så er også mulighetene store for de som våger å eksperimentere med nye forretningsmodeller. Forlagene har i dag to hovedprodukter, fysiske bøker og digitale bøker. Det er på tide med en tredje gren; KI-agenter.
Kan miste kontrollen
Jeg kan forstå hvis forlagene tenker: «Hva får vi igjen for dette?». De er ikke nødvendigvis
imot utviklingen, men de er nok usikre på hvor verdien havner, og det er en legitim bekymring. Uten en tydelig forretningsmodell risikerer forfattere og forlag å miste kontrollen over sitt eget innhold.
Vi har sett denne historien før. Musikkbransjen gikk gjennom den samme prosessen da MP3-filer og fildelingstjenester dukket opp på 90-tallet. Først kom panikken. Platebransjen prøvde å stoppe utviklingen med søksmål og strenge copyright-lover. Men musikken var allerede digital, og piratkopieringen eksploderte. Det var først da Apple og senere Spotify fant forretningsmodeller som både tilgodeså artistene og gjorde musikk enkelt tilgjengelig for forbrukerne, at bransjen fant en vei videre. Det samme skjedde med filmbransjen.
Forlagene må lære av dette. Hvis de ikke kommer på banen med gode løsninger, vil mange bli fristet til å lage egne KI-agenter trent på lærebøker de ikke eier. Når teknologien gjør det mulig å laste opp en PDF av en bok og bruke den som treningsdata for en privat chatbot, kan vi stå overfor en situasjon der piratvirksomhet blir like vanlig for lærebøker som det var for musikk og film.
Lisensiering
Heldigvis er noen aktører i gang med å utforske mulighetene. Elin Ørjasæter har eksperimentert med å trene opp en KI-agent på innholdet i sin egen bok «Bedre ledelse», og konkluderer i en Khronoartikkel med at dette kan være en spennende måte å gjøre lærebøker mer interaktive på. Samtidig understreker hun at KI ikke bør få lov til å gjette eller hallusinere, den må begrense seg til innholdet i selve boken for å sikre kvaliteten på svarene.
Dette peker på en viktig forutsetning: Hvis forfattere og forlag skal gå med på å la KI brukes på lærebøker, må de ikke bare få betalt, de må også ha kontroll over hvordan innholdet deres blir brukt. Det betyr at forretningsmodellene må bygges med klare regler for lisensiering og bruk.
Det finnes en rekke alternative modeller som kan bli attraktive:
- Produkt som en tjeneste (PaaS): Forlagene utvikler plattformer der skoler,
universiteter og enkeltpersoner betaler for tilgang til trente KI-agenter. - Lisensiering: Forlagene kan lisensiere innholdet sitt til edtechselskaper, mot en avtalt
kompensasjon, slik filmbransjen gjør med strømmetjenester. - Betaling per bruker: Skoler og universiteter betaler en fast pris per student som har
tilgang til KI-verktøyet, noe som gir stabile inntekter for forlagene. - Betaling per generert tekst (token): Forlagene kan få betalt basert på hvor mye tekst som genereres av KI-modellen, altså en prismodell basert på faktisk bruk.
- Hybridmodeller: En kombinasjon av abonnementstjenester, mikrotransaksjoner og lisensinntekter, tilpasset ulike brukere og institusjoner.
Hvordan tjene på det?
Microsofts CEO Satya Nadella har påpekt at vi går inn i en fremtid dominert av KI-agenter som både kan handle på våre vegne og være våre personlige assistenter og lærere. Dette representerer en betydelig endring i hvordan vi interagerer med teknologi og informasjon.
Forlagene må innse at KI ikke er en hype, det er en fundamental endring i hvordan vi tilegner oss kunnskap.
Hvis de ikke tilpasser seg denne utviklingen, vil teknologien finne en vei uten dem. Da risikerer vi å ende opp med uregulerte og ukontrollerte løsninger, hvor studenter bruker uoffisielle KI-modeller trent på ulovlig innhentet lærebokinnhold. Konsekvensene kan være
store, både for inntektsmodellen til forlagene og for kvaliteten på opplæringen.
Forlagene har nå en unik mulighet til å være med på å forme sin egen fremtid. Spørsmålet de bør stille seg er ikke «hvordan hindrer vi dette?», men «hvordan tjener vi på dette?»
