Kriminalromanen som melodrama

Kriminallitteraturen skal man ta på alvor. For en anmelder betyr det at den må beskrives og vurderes som litterær struktur og som språklig fremstilling, men sjangeren krever også at man legger vekt på intrige eller plott, mystifikasjon og spenning, og selvfølgelig også hvordan ting henger sammen og hvordan det hele blir løst. Noe kan stå uforløst, kanskje klart til å videreføres i neste bok slik tendensen er nå med bøker i serier. All kriminallitteratur holder seg, på ulikt vis, innenfor sjangerens vide grenser slik de er etablert gjennom et par århundrer. Så kan man likevel tenke seg at det meste er lov, så lenge det handler om mord og mysterier og etterforskning står i sentrum.

Slik sett har vi utvilsomt med en kriminalroman å gjøre når vi kommer et stykke ut i Stensruds Skyggeadvokaten, men selv om vi blir varslet om et tidlig drap, har vi lenge nok først og fremst med en thriller å gjøre – en spenningsroman med internasjonale forviklinger og farligheter knyttet til presteregiment i Iran – fra maktovertakelsen i 1979 til hendelser på romanens nåtidsplan i 2017. Blandingen av denne siden ved beretningen og det som handler om å etterforske og oppklare et mord, skaper enorme problemer i en tekst som er overlesset med ubetydelige detaljer, gjentakelser og påstander og antakelser det er vanskelig å forstå kan ha noe for seg i samspillet mellom de mange personer vi møter.

Romanen fremstår som en ulykksalig blanding av handlinger og hendelser som ikke alltid står til troende, og av personer som vi aldri blir skikkelig kjent med og som styres av drivkrefter som hører den enkle underholdningslitteraturen til. «Vær ikke så melodramatisk» blir det sagt et sted underveis. Det er fristende å si det samme om romanen etter endt lesning.

Hovedtrekk ved handlingen

Skyggeadvokaten åpner med en prolog som er lagt til Teheran i 1979 da presteskapet ledet av Khomeini har overtatt makten i Iran. Vi møter ambassaderåd Hans Os og hans iranske hustru Gulbahar som mot alle odds kommer seg vekk sammen med 10 år gamle Elias og ungpiken Taraneh (som vi møter som Anna senere). Hele Gulbahars familie er drept, og Omar Rashid i Revolusjonsgarden fremstår som en av de skyldige. Navnet dukker opp også 40 år etter, før han dukker opp i Teheran da to av personene i romanens hovedhandling drar dit.

Eva J. Stensrud:
Skyggeadvokaten

Krim
Cappelen Damm
496 sider

Prologen etablerer en bakgrunn for noen av de sentrale personene vi følger gjennom det meste av denne altfor lange romanen. Vi møter Hans som 70-åring og den ti år yngre Gulbahar som lege på Ahus, mens Elias er blitt stjerneadvokat med en alkoholisert kone, Susanne, som ikke levnes mange godord her. Anna har en restaurant hun driver, og bor på Nesodden, bare med et stykke fjord mellom seg og huset til Hans og Gulbahar på Svartskog.

Vi har hendelsene i 1979 som bakgrunn. Nå utvikler historien seg ved at Anna er blitt myrdet i sitt eget hjem, uten et eneste spor etter gjerningspersonen. I den første del av undersøkelsen av drapet blir det klart at Anna har snakket med (diskuterte noe eller kranglet) med en iransk student som står i fare for å bli utvist fra Norge, Shaadi Amadi. Mordet på Anna og saken mot Shaadi danner grunnlag for alt som skjer senere, og det er ikke lite. Det er her fenomenet «skyggeadvokat» kommer inn; Elias Farnoush blir oppnevnt av en dommer i denne funksjonen for Shaadi som har sparket advokaten som representerte henne og bedt om å få Maria Ekeberg, «menneskerettadvokat», til å hjelpe seg.

I fem år har Elias og Maria hatt et seksuelt forhold. Maria har en tenåringsdatter med store problemer, og en ektemann som jobber sammen med Gulbahar på Ahus! Uten at jeg skal røpe mer om hvem som ligger med hvem, har vi grunnlag for utallige konflikter av både ekteskapelig, personlig, karrieremessig og politisk karakter. Konsekvensene av noen konflikter og motsetninger er voldsomme, slik svært mye i romanen går til ytterligheter og det som til og med i denne sjangeren må kalles overdreven bruk av virkemidler.

Mord og spionasje – omstendelig etterforskning

Fra utgangspunktet i et mord og en mulig spion-sak ruller romanen videre. Uten at for mye skal avsløres fører det blant annet til at noen blir forledet (?) til å dra til Teheran, og slik får vi grufulle scener fra et kvinnefengsel, og en fabelaktig redningsaksjon – kanskje den beste delen i hele romanen. Men når hun som har gått gjennom lidelsene i fengselet mot slutten av boken opptrer på TV og et etterord forsøker å gi inntrykk av at romanen nærmest er et innlegg til forsvar for de fengslede kvinnene, henger det overhodet ikke på greip.

KJØP BOKENSkyggeadvokatenNorli449,-Kjøp!

Romanen gjør helt andre valg underveis, og de to hovedsakene gjør at Kripos og PST må samarbeide, selv om sikkerhetstjenesten stort sett ikke kan si noe som helt til politiet. Hvis dette i hovedsak var å betrakte som kriminalroman, må det være Asbjørn Skar i Kripos og Liv Lindemann i PST som er hovedfigurene. Den ene, Liv, utstyres med et fryktelig traume; den andre forblir konturløs, men til sengs ender de, selv om ingen av dem vet helt hva de vil. De to etterforskerne har jevnlig kontakt med alle aktørene i den doble intrigen, og romanen truer med å stanse helt opp i en endeløs rekke avhør, spekulasjoner og feiltolkninger. Når det så synes klart for etterforskerne hvem som må være Annas drapsmann, blir det kraftig undergravd helt til slutt i beretningen, men det er nok i seneste laget om det skulle bety noe i handlingen.

Voldsomme sluttscener 

I en langsom og omstendelig roman der etterforskningen står stille så lenge, skjer det ting mot slutten som leseren neppe kan sies å være forberedt på. En av de sentrale karakterene fremstår plutselig som et monster og er nær ved å lykkes med å ta livet av flere personer. Kanskje er det noen absolutte sjangerkrav som gjør at det ikke blir flere lik – man tar ikke livet av så vidt sentrale personer som det her er snakk om. Det er dessuten ikke noe galt med en slik avslutning, den er snarere ganske så vanlig, men den må fremstå naturlig ut fra det som har foregått tidligere. Det gjør den ikke her.

Uferdig og utflytende

Skyggeadvokaten har selvsagt mengder av materiale til å kunne ha blitt en rimelig god krimroman. Det er den ikke blitt, selv om den tilbyr noen fine øyeblikk for leseren. Det er likevel ganske merkverdig om ikke ubegripelig at ingen av alle som bidrar til at en slik bok gis ut, ikke har grepet inn – for eksempel ved å påpeke mangler og svakheter og foreslå nokså kraftige innstramminger.

Hans H. Skei

KJØP BOKENSkyggeadvokatenNorli449,-Kjøp!

«»