En bokhandler i Lødingen

Norsk språk og litteratur er «kringsatt av fiender». Vi stuper på PISA-undersøkelsene, unge leser lite – men i økende grad på engelsk, Spotify, Netflix, TikTok, Insta, KI – and what have you.

I unge år var jeg tidlig en flittig gjest på skolebiblioteket. Min mormor i Lofoten merket seg dette da hun var på besøk. Mormor var ikke velbeslått, men hun var nøysom og klarte seg såvidt det bar på fisk og en knapp enkepensjon. Til jul kom det likevel alltid milde gaver til de i alt ti barnebarna – sør i landet.

Mormor må ha tatt seg veien til Lødingen hvor det var bokhandel, for da jeg tidlig på 70-tallet pakket opp julegaven lå det et dobbeltbind av Kjell Hallbings romanserie om Morgan Kane mellom de hjemmestrikkede sokkene. Mormor var religiøs, men hadde forhørt seg hos bokhandleren i Lødingen om han hadde en bok som kunne passe en leseglad gutt. På denne tiden utkom Bladkompaniets Morgan Kane-serie også som dobbeltbind med skinnomslag. De vanlige pocketutgavene med fargerike covere med lettkledde damer og pistoler ville selvsagt ikke ha passert sensuren.

Inne i boken lå det også en nystrøken 50-lapp. For en glede det var å kaste seg over bøkene. Det samme gjentok seg i flere år. Første juledag ventet far utålmodig utenfor gutterommet på at jeg skulle bli ferdig. Hva jeg brukte femtilappen på kan jeg ikke huske, men antagelig kjøpte jeg meg en ekstra pocketutgave om Morgan Kane. Jeg kunne ikke bytte bort julegaven fra mormor, men en egen pocketbok var hard valuta. Når jeg hadde lest den, kunne den byttes til ei ny bok fra kompiser i skolegården. Vi leste alle Morgan Kane.

Forfatteren Kjell Hallbing er best kjent under pseudonymet Louis Masterson. Historien om westernhelten Morgan Kane ble Norges største litterære fenomen på 1970-tallet. I alt ble det utgitt 83 bøker i serien. Bare i Norge solgte Morgan Kane-bøkene i over 10 millioner eksemplarer.

Er man først blitt bitt av leselyst, er det vanskelig å stoppe. Jeg utvidet repertoaret og ga meg tidlig i kast med Johan Borgen, Jens Bjørneboe, Tarjei Vesaas og Jan Erik Vold for å nevne noen. De to sistnevnte må ha pekt på Olav H. Hauge. Fra Olav H. går det selvklart klare linjer, både til Karl Ove Knausgård og Jon Fosse.

Poenget gir seg selv. Skal vi skape og vedlikeholde leseglede og leselyst, må alle gode krefter bidra. Det går således en direkte rød tråd fra Kjell Hallbing til Jon Fosse.

I forbauselse leste jeg det famøse oppropet i VG fra mer enn 70 medlemmer av Den norske Forfatterforening: Framtida til norsk litteratur står på spel. Her ikler forfatterne seg Jon Fosse og Nobelprisen for å snakke ned kollegaer i Forfatterforbundet, som krever medvirkning ved utdelingen av Statens Kunstnerstipend for litteratur.

En ting er oppropets pompøse innhold med formuleringer som «Kor startar det kunstnariske grunnlaget for ein ny og lysande Jon Fosse, nobelformat-rastlaus Dag Solstad, ein bildungsestetisk Karl Ove Knausgård, ei erindringarbeidande Linn Ullmann eller ei kierkegaardsenergisk Vigdis Hjorth?».

En annen er at man insinuerer at Forfatterforbundet, medlem av LO og med gode forfattere i ledelsen, skulle være en slags trojansk hest, stiftet for å hindre tildeling av nye nobelpriser til Norge.

Gad vite hvem som har ført oppropet i pennen, godt skrevet er det ikke.

Breddeidrett og eliteidrett er to sider av samme sak. Ikke den ene uten den andre. Da jeg tidligere i denne uka gikk igjennom søknadene til forfatterstipendene fant jeg tall som viste at 40 prosent av søknadene kom fra forfattere som ikke var medlem av Forfatterforeningen, likevel at 90 prosent av stipendene ble gitt til Forfatterforeningens medlemmer. Nå ser jeg også at tidsskriftet Minerva har beregnet at det er så mye som 95 prosent av tildelingene som går til DnFs (Den norske Forfatterforening) medlemmer.

I «Forskrift om statens stipend og garantiinntekter for kunstnere» kan man under punkt 5; Kriterier for tildeling lese: «Det skal ikke tas hensyn til kjønn, medlemskap i kunstnerorganisasjoner, eller religiøs eller politisk oppfatning».

Av dette alene bør det svart på hvitt framgå at Forfatterforeningen er dømt til å tape kampen om enerett på tildeling av statsstipend.

At den litterære kompetansen ved bidrag fra Forfatterforbundet, skulle falle til et nivå som vil utgjøre en trussel mot framtida for norsk litteratur, er en ubegripelig påstand tatt rakt ut av løse lufta. Forfatterforbundet har forpliktet seg til å følge statuttene for stipendordningen, og vil helt sikkert nominere kompetente medlemmer til stipendkomiteen. Her står dessuten Forbundet fritt til å hente også ekstern kompetanse fra universitetene, kritikerstanden, bibliotek og bokhandlere.

Den norske Forfatterforening bør snarest hente fram fredspipe og gå Forfatterforbundet ydmykt i møte. Bidrag fra gode forfattere som ikke ønsker elitismen hos DnF, serie- og feelgood forfattere, rappere, instapoeter og fantasyforfattere vil alle bidra til en forsterkning av bolverket rundt norsk litteratur.

Framtida for norsk språk og litteratur krever alle på dekk. Videre at vi sammen bidrar til å slå ring om det mest vitale og verdifulle bindverket i vår kultur.

Vi ønsker oss «blanke ark med fargestifter tel» – uavhengig av om nå Alf Prøysen fikk bli medlem (?) av Den norske Forfatterforening.

ANDERS NERAAL