– Det kan kjennes temmelig absurd å gå rundt med masse oppdiktede folk i hodet, sier Heidi Linde – som er sommerklar, med ny roman.
– Aller først, Linde: hva var grunnen til at du ville skrive «Strak arm»?
– I den forrige romanen min, Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet (2020) skrev jeg om det moderne parforholdet. Denne gangen skriver jeg om familien, nærmere bestemt om voksne søsken. Noe av det som fascinerer meg med søsken – både som forfatter, som lillesøster og som nysgjerrig observatør av søskenrelasjoner rundt meg – er hvor ulikt en felles barndom kan oppleves og minnes.
– Å være søsken betyr at man har noen helt spesielle og livsvarige bånd, men det er ikke dermed sagt at relasjonen er ukomplisert – eller for den saks skyld nær.
Utgangspunkt i egne opplevelser
– Kan du huske hva det var som inspirerte deg i utgangspunktet?
– Da moren min fikk en svært alvorlig kreftdiagnose for tre år siden, og døde etter bare et halvt år, mobiliserte det en veldig handlekraft og tilhørighet mellom søsteren min og meg. Selv om vi bestandig har hatt et godt forhold, skapte disse månedene en form for eksistensiell nærhet, der vi, sammen med pappa, fikk leve rundt mamma – hjemme – helt til det aller siste.
– Å kunne stå sammen om omsorgsarbeidet – og samtidig kjenne hvor mye kjærlighet og takknemlighet som vekkes i et slikt fellesskap, fikk meg til å tenke på hvordan et sykdomsforløp med en forelder, der de voksne barna ikke står hverandre nær – eller ikke klarer møte hverandre med raushet – ville kunne fortone seg.
– Dette dannet utgangspunktet for Strak arm. De tre voksne søsknene Dyveke, Benedikte og Steffen har lite felles, og enda mindre til overs for hverandre. Men når den fraværende og alkoholiserte faren deres brått blir alvorlig syk, blir søsknene tvunget til å forholde seg både til ham og til hverandre.
«Du lever et dobbeltliv!»
– Hva ble den største utfordringen med å skrive «Strak arm»?
– Med tre barn og travel hverdag er den største utfordringen for meg å finne tid, konsentrasjon og stillhet. Og iblant det kan kjennes temmelig absurd å gå rundt med masse oppdiktede folk i hodet, som alle strever med sitt, samtidig som jeg skal forholde seg til den virkelige verden og hamsterhjulet i hverdagen.
– Da mannen min leste Strak arm bare noen uker før boka gikk i trykk, sa han: «Det er akkurat som om du lever et dobbeltliv!» For mens vi, det siste året, hadde vært gjennom et vanlig, hektisk familieliv, med jobb og foreldremøter og fotballtreninger og korpsdugnader, hadde jeg altså hele tiden gått omkring og tenkt på, og skrevet om, disse tre søsknene som kaver rundt i sitt eget liv, på jakt etter noe de trenger, drømmer om og lengter etter.
– Identifikasjon er viktig
– Hva er det fineste noen kan si om denne romanen, tenker du?
– Selv om tematikken jeg tar for meg ofte kan være alvorlig, er det også mye humor i bøkene mine. Dessuten er jeg i overkant opptatt av karakterene. Det er de som skal bære hele fortellinga, de som skal få oss til å heie eller rødme – eller rive oss i håret! Når lesere sier de kjenner seg igjen i karakterene mine, eller kjenner noen som er akkurat sånn som en av dem, blir jeg glad. Identifikasjon er viktig.
– Men jeg blir også glad når leseren gripes av en karakter som ikke nødvendigvis er lik seg selv, men som – ved måten hun eller han lever i verden på – skaper større forståelse eller gir leseren et nytt blikk.
Håper å mobilisere leseren
– Det utkommer mye norsk skjønnlitteratur nå, hvorfor skal vi plukke med oss akkurat «Strak arm»?
– Etter min forrige roman, der en av hovedkarakteren Vigdis, omsider klarer å forlate mannen sin, har jeg fått minst fem henvendelser fra kvinner som forteller at de skilte seg etter å ha lest boka mi. Det tar jeg som et kompliment! Jeg har ikke noe mål om å gå til krig mot ekteskapet, men hvis disse kvinnene, i likhet med Vigdis, var i et forhold der man ikke kjente kjærlighet, er sjansen stor for at de får det bedre alene.
– Hvis Strak arm skal mobilisere noe i leseren, håper jeg på to ting. Det ene er at de selv tar ansvar for å være tydeligere i relasjonene sine, for eksempel til søsken. Jeg er overbevist om at alle får et bedre forhold til omgivelsene sine hvis de i større grad klarer å kjenne etter, og å uttrykke, hva de ønsker seg, savner, trenger.
– Og det andre: å møte alle sine relasjoner med genuin nysgjerrighet. Får vi til dette, tror jeg verden – og de aller fleste søskenforhold – vil bli enda bedre!
