ANMELDT: «Der gresshoppen aldri synger» er lett å lese, men vanskelig å legge fra seg.
Stig Holmås har skrevet en befriende, utrendy, og gammeldags historisk roman fra strilelandet utenfor Bergen. Holmås kan sin kulturhistorie og spenner opp et bredt lerret fra en tid og et landskap, miljø og mennesker som ikke akkurat er overrepresentert i norsk samtidslitteratur. Og han gjør det godt.
Stig Holmås:
Der gresshoppen aldri synger
Gyldendal
251 sider
Holmås er inspirert av en usnakket familiehistorie om skjebnen til en døvfødt grandonkel av forfatteren på slutten av 1800-tallet. I forordet til boken finner han det nødvendig å presisere at alle hovedpersoner er fiktive og at bygdene Isdalstø og Alversund er fjernet fra kartet og erstattet med fiktive Jermundstø og Alkesund i romanen. Det forstår jeg godt, ettersom det ikke er noe spesielt flatterende bilde som brettes ut fra disse bygdene og menneskene som en gang bodde her.
Å skrive seg inn i virkeligheten til en døv bygdegutt fra denne tiden, må ha vært en betydelig utfordring. Holmås har åpenbart gjort en omfattende research på hvordan døve senser sine omgivelser og etter hvert lærer seg å håndtere det som for oss andre er en helt annen og alternativ virkelighet. Det er blitt en historie om utenforskap, om uforstandige omgivelser, om svik, men også kjærlighet.
I romanen følger vi hovedpersonen og familien hans gjennom flere tiår og gjennom den ene tragedien som følger den andre, den tredje, den fjerde. Det vil knapt noen ende ta, om enn med noen små lysglimt innimellom, før det til slutt drar seg kraftig til i et nærmest melodramatisk crescendo.
For de av oss som har den minste innsikt i den strilekulturelle historien, er det ikke vanskelig å nikke gjenkjennende til miljøet og menneskene Holmås maner frem fra en tid som tross alt ikke er så uendelig langt unna, og sikkert kunne skjedd hvor som helst. Jeg tar meg i å tenke på Arvid Hansens Søsken på Guds jord og Jon Fosses «Andvake-trilogien». Ikke minst for varmen Holmås skildrer utenforskap og såkalt enkle mennesker på.
For mange er Holmås mest kjent som «bergensforfatter», fordi han ofte har lagt sin elsk på å skildre livet i smitt og smau mellom de syv fjell. I denne historien må Bergen finne seg i å spille en birolle, selv om den selvfølgelig er med denne gangen og. Men viktigere her er skipsleden mellom strilelandet og byen, med noen avstikkere over de syv hav til havnebyer i Amerika, som for mange oppvokst på den norske vestkysten en gang var vel så viktig som byene østpå i vårt eget land.
Litteraten, aksjespekulanten og kunstsamleren Rolf Stenersen moret seg ofte med å lage rangeringer over forfattere etter hvor mange ord de brukte i hver setning. De som brukte færrest, var best, mente han. Holmås er flink til å sette punktum. Han ville nok nådd høyt opp på en slik rangeringsliste. Hans korthogde stil kler de menneskene han skildrer. De fortellertekniske grepene er enkle, men virkningsfulle.
Der gresshoppen aldri synger er lett å lese, men vanskelig å legge fra seg.
JAN NYBERG
