– Leser grådig og egoistisk

Hvilke bøker er det som virkelig har betydd noe for norske forfattere? Det har Bok365 forsøkt å ta et dypdykk i. Og la det være sagt med en gang: Vårt nye tilskudd til spalte-floraen er heftig inspirert av en utmerket tilsvarende spalte i The Guardian. Denne uka har vi spurt forfatter Hans Petter Blad, aktuell med romanen Schizothemia om sin forfattervenn Thure Erik Lund og nominert til Kritikerprisen i sakprosaklassen for sin innsats som redaktør på boka Liv Køltzow. Dagbøker i utvalg 1964–2008.

Boka jeg leser nå?

– Salvador av Joan Didion og Tysk høst av Stig Dagerman. Fordi jeg holder på med en sakprosabok om Pinochets husarrest i England, og forsøket på å få ham stilt for retten. Begge disse bøkene skildrer tilsynelatende ubeskrivelige situasjoner, El Salvador under borgerkrigen og Tyskland i 1946. De er rettesnorer når jeg selv skal nærme meg «beskrivelsen av det ubeskrivelige» i arbeidet som venter.

Boka som forandret livet mitt?

– Det må vært en eller to bøker av Jan Erik Vold, Kykelipi og/ eller Mor Godhjertas glade versjon. Ja. Mer enn noen annen litteratur jeg støtte borti på vei til å bli et lesende menneske viste Volds bøker til det grenseoverskridende og frigjørende i det å være menneske i verden, eller som det sto i reklamen for Mor Godhjerta, dikt om det rare å være menneske i Oslo. Som ung, lyttende tenåringer møtte vi Jan Erik Vold på skolen, der han både ble gjort til latter og beundret av lærerne, og mange av de andre elevene for den del, men likevel, på mystisk vis, sto der smilende og ganske uberørt tilbake, både diktene og Jan Erik Vold. Det var, og er fortsatt, forbløffende.

Boka jeg skulle ønske at jeg hadde skrevet?

– James Fillis: Breaking and Riding: with Military Commentaries. Dette valget er selvforklarende: Jeg skulle gjerne vært en genial rytter, ikke en dilettant.

Boka som har påvirket min skriving og mitt forfatterskap mest?

– Jeg kan ikke annet enn å si sannheten. Akkurat nå er det Shakespeare. I den tidligere omtalte Pinochet-boka, la jeg første kapittel til Globe-teateret i London, og refererte til noen hendelser under mitt besøk der, som tilskuer (naturligvis). Jeg så Othello, og tenkte at jeg kunne finne et sitat som passet i teksten, for å beskrive bokas tematikk, og helt til slutt i stykket kom jeg over replikken «The time, the place, the torture, O enforce it!», hvilket passet perfekt. Her må det legges til at jeg aldri har ordentlig forstått Shakespeare. Jeg har stått på utsiden. Beundret og likt enkelte oppsetninger, men aldri kommet meg inn teksten på egen hånd. Men nå gikk jeg alene videre fra Othello til de historiske dramaene, uten å støtte meg til annet enn selve teksten. Og der, ved hoffet til Richard II og Henry V, eller Shakespeares Cæsar, skal jeg befinne meg i hele år. Hva mer kan et sendebud kreve av livet?

Boka jeg synes er mest undervurdert?

– Elskeren av Marguerite Duras, som, spesielt av forfattere, nesten alltid leses som et selvbiografisk verk, og ikke et historieverk og en sivilisasjonsstudie.

Den siste boka som fikk meg til å gråte?

 – Madame Ling av Fernando Rodríguez.

Den siste boka som fikk meg til å le?

– One Hundred Lyrics and a Poem. I denne boken, utgitt på T.S. Eliots gamle forlag Faber & Faber har Neil Tennant valgt «de hundre tekstene som leser best på en bokside», og sortert dem alfabetisk. Det briljante ved Pet Shop Boys’ musikk forklares med Tennants dempede selvironi, slik den eksempelvis kommer til uttrykk i en fotnote på s. .93, der han beskriver sin svært britiske metode (så forskjellig fra Shakespeares!), som «kontrasten mellom sterke følelser og det reserverte språket brukt til å uttrykke dem».

Boka jeg skammer meg over å ikke ha lest?

– Nå er ikke skam en bestemmende faktor i livet mitt, jeg er protestant om dagen og katolikk om natten, men jeg kjenner likevel et svakt ubehag ved hvordan jeg nå, i moden alder, leser så grådig og egoistisk. I en bok, selv fantastiske og følelsesmettede bøker, sluker jeg det jeg trenger for å skrive det jeg skriver akkurat nå. Det var en stor lettelse da jeg, jeg tror det var hos Walter Benjamin, fikk vite at Brecht leste nøyaktig på den måten.

Boka om mitt liv – tittel?

– Rien ne va plus

Oversatt ordrett til norsk ville det blitt noe i stil med «ingenting går lenger», men i spillsjargong brukes det når roulettehjulet snurrer og croupieren annonserer «Ingen flere innsatser». Det er heller ikke dårlig, selv om det klinger bedre på fransk. Men la oss for all del slutte med den norske tittelen, siden boken, når den ennå ikke er skrevet, naturligvis heller ikke er oversatt til fransk:

Ingen flere innsatser