Bekmørkt hos Mariero Moving

Denne anmelder har elsket bøkene om den fromme gangsteren Jan Inge Haraldsen og hans bisarre verden. Persongalleriet i huset hans i Hillevåg er så far out at det nesten er parodisk, men det har funket. Herregud så det har funket. Da vi forlot dem sist, lå det to lik nedgravd i hagen pluss et par i fryseboksen. I tillegg «passet de på» 15 kilo heroin, som flere vil ha tak i. Bedriften, med dekknavnet «Mariero Moving» har definitivt sitt å stri med.

The Return of Herr Haraldsen 

Som om ikke dette var nok, sto plutselig faren til Jan Inge og Cecilie (Chessi), den noe ustabile Thor B. Haraldsen, på døren etter mange år i USA, der alle trodde han jobbet i

Tore Renberg:
Assalamu alaikum

Skjønnlitteratur
Oktober
573 sider

oljeindustrien. Så viser seg at det ikke var olje, men porno, han var «big» i. Nå vil herr Haraldsen fortsette den suksessen hjemme i Stavanger, og han vet hvem som skal være stjernen i de nye filmene som skal revolusjonere pornoindustrien, nemlig Rudi, Chessis kjæreste og Jan Inges bestevenn. Det går ikke særlig bra.

Assalamu alaikum begynner dystert, med en grublende Jan Inge, i ferd med å bikke over grensen hva mental helse angår. Han leser Vesaas (Fuglane, med søskenparet Mattis og Hege i rollene) og forelsker seg i en muslimsk sykepleier. Så rømmer han.

Mye av boken er viet «gamle» temaer, som forholdet mellom Cecilie og Rudi, Jan Inges samvittighetskvaler over det han har utsatt lillesøsteren for gjennom hele oppveksten, samt planer for videre fremdrift hva nedfrosne og nedgravde lik og heroin angår. Samtidig har altså Thor Haraldsen (med sin parodiske løpegutt «Abbi» på slep) store planer.

Ingen har imidlertid regnet med den danske politikvinnen Grace Myrtle Bangsgård, som er over middles glad i menn og har et hav av ødelagte ekteskap på cv-en, men som fatter en spesiell interesse for Jan Inge.

Steven og Jambolena

Og slik går dagene, mens Jan Inge synker mer og mer inn i mørke grublerier. Flere av ungdommene som befolket huset i Hillevåg har forlatt det for å «begynne for seg selv», men lille, sarte Shaun er fremdeles under vingene. Shaun er på mange måter den siste uskylden, og skakkjørte Cecilie tar på seg rollen som reservemamma for unggutten. Og så venter hun jo barn selv. Tvillingene Steven og Jambolena i mammas mage kommer også til orde i Assalamu Alaikum, og det er litt av en verden de snart skal ut i.

Men Cecilie elsker broren sin, og Jan Inge elsker henne. De to forlatte barna har en grenseløs hengivelse for hverandre. Cecilie synes broren egentlig burde nådd enda lenger en til direktør i Mariero Moving: … han burde sunget i kor, herregud, han burde sunget i Iron Maiden. Åh, broren min burde gjort alt, han burde vært professor ved universitetet, han burde vært rådmann i kommunen, han burde vært direktør for Oljefondet, han burde vært sjef for Folkehelseinstituttet …

Men han er ikke det. Han er en grublende og angrende gangster som leser Vesaas og er i ferd med å bikke over.

With Liebe från Hillevåg

Språket i serien om Hillevågsgjengen er verd et kapittel for seg. En miks av kraftig siddis, ispedd litt engelsk og mye tysk, samt en ørliten dose svensk, gjør det til en fryd å lese. Når Rudi, som vanligvis ikke er noen stor brevskriver, begynner å eksperimentere med tødler over u-en er det stor lesing. Her betror han seg til Jan Inge: «I går pülte jeg the woman of my LIFE i den nye leiligheten for fürste gang. Det er kansje ikke sånt det skal stå om i brever, men det kunne jeg ikke bry meg mindre om, for du vet hvordan tingenes tillstand er med meg og søsteren din, oyess … With Liebe från Hillevåg.»

Siste del av boken er både grusom og oppklarende. Vi vet jo at Jan Inge og Chessi ble etterlatt alene i huset som barn og at det på ingen måte gikk bra. Men hva er det med Jan Inge? Hva er det videogutten som leide ut søsteren sin og ble horrorfilmekspert er blitt utsatt for?

Det får vi vite mot slutten av Assalamu alaikum, og det er dystert og hjerteskjærende. Bekmørkt, faktisk.

Med Hillevågsgjengen og dens avleggere har Tore Renberg skapt et univers som er så komplekst og lever så på siden at det er for vondt til å være sant. Men vi vil ha mer, og nå er spørsmålet: Hvor går veien videre? Er det slutt? Det ser ikke slik ut. Et par cliffhangere spår en oppfølger eller to.

I alle fall og uansett: Fred være med Jan Inge Haraldsen.

ATLE NIELSEN