ANMELDT: - Det er forfriskende at den mer pietistiske retningen i miljøvernet igjen kommer til orde med en melding om at en omlegging av levemåte innenfor naturens grenser vil koste noe.
Biologen Marie Aukrust (f. 1953) har med seg 1970-tallets tankegods når hun viser hvor sårbar matproduksjonen har blitt.
Den grønne bølgen på 1970-tallet var en radikal kritikk av vekstsamfunnet og en protest mot sult, fattigdom og urettferdig fordeling. Bevegelsen var breddfull av idealister som i ville tilbake til naturen, hvordan man nå kommer dit. Men hvordan du velger å leve ditt liv hadde i alle fall noe med saken å gjøre. Marie Aukrusts alder, bakgrunn og opphold i utviklingsland, tegner bilde av en 70-tallsidealist som ikke har mistet gløden.
Datidens kamp mot ensidig materiell vekst har mistet kraft. Når vi snakker om miljøbevissthet i 2020, er det med utgangspunkt i en levestandard og et materielt forbruk som har gått rett til himmels. Kjøpekraften er tredoblet for den gjennomsnittlige nordmann på 40 år.
De som engang ville gå til problemets rot har pustet inn velstandens sløvende rus. Det rådende paradigme er at et bærekraftig levesett skapes av teknologisk framgang og kvoteordninger med en behagelig begrenset egeninnsats. Det er blitt vekst og vern. Ganske friksjonsfritt blir verden et bedre sted bare vi bruker prefikset «grønn» ofte nok. Det kreves ikke annet enn at du kjører elbil, kildesorterer og kutter litt ned på rødt kjøtt.
Forfatteren vet ganske vel at den grønne jordbruksrevolusjonen har gitt mat til mange og at levevilkårene i verden har tatt syvmilssteg. Men den har også gitt utpint mark og en monokultur som skaper sårbarhet. Vi må ta noen skritt tilbake for å forstå hvordan vi globalt og nasjonalt kan sikre matforsyningen innenfor jordas tåleevne.
Sjølberging
Marie Aukrust :
Der villgraset gror. Livsgrunnlaget, matforsyninga og beredskap for nye tider
Dreyers forlag
256 sider
Med en internasjonal virusinfeksjon som bakteppe åpnes rom for diskusjoner som denne, om samfunnets sårbarhet. Det er en stund siden «selvberging» (sjølberging!) og dypøkologi fant veien til offentligheten, men det er her Marie Aukrust gir et nytt pust til den en gang så radikale, grønne bølge. Hun er opptatt av et samfunn og en landbruksnæring i økologiske balanse, og at gårdsdrift i Norge må utnytte ressursgrunnlaget bedre. Sauer var i sin tid ålreite dyr, og det er også geita, for de utnytter utmarka.
Soya alt sammen
Men gjør ikke bonden det, jo selvsagt, men norsk landbruksproduksjon skjer i større og større enheter, mer industrialisert og med importer fôr av soyaprodukter framfor gras som basis for dyrehold. Og da må man huske at slik fôrinnsats medfører utpint brasiliansk jord og global transport – når man skal regne på klimaavtrykket.
Aukrust er god når hun med sin faglige bakgrunn som biolog, beskriver hva et mer monokulturelt jordbruk fører til. Vi har tapt mange dyrkbare kornsorter. Med nedlagte støler og gjengrodd eng, mister vi også mye kulturlandskap – noe som fører til reduksjon i antall arter.
Østerrike tilbyr et klima og en topografi ikke ulikt Norge. Alpelandet lykkes bedre enn Norge med å opprettholde et småskalalandbruk. Aukrust mener det er behov for en radikal snuoperasjon som berører måten vi produserer mat, men også hva vi alle lever av og har på vår tallerken. Det er selvsagt slik at bønder må dyrke det de får avsetning for. Men en ny diett og bedre folkehelse henger godt sammen med et jordbruk som drives i harmoni med gårdens ressursgrunnlag. Her synger hun belgvekstene og rotgrønnsakens pris. Hun gjør seg ikke forhåpninger om at forbrukerens vender ryggen til avokado, men det er greit å vite at det er skitten industri som involverer narkokartell, utnytting av arbeidere og rovdrift på regnskog som taper for blant annet ananasplantasjer.
Poetisk
Hyppige referanser til dikting og filosofi flettes inn i fortellingen. Aukrust skriver i poetiske vendinger, men har veldig mye på hjertet. «Kvar dag dukker opp noko nytt ein tenkjer kunne vore med». Ja hun svever fra blomst til blomst. Hennes interesser er mange. Evnen til å holde tråden er ikke like god, hui som det går, en del strøtanker får heller ustøe nedslag.
Aukrust er ingen teknologioptimist. Kampen for livsgrunnlaget står ikke ved valget mellom vindkraft til lands eller sjøs. Hvert år har vi brukt opp jordens ressurser noen dager tidligere enn året før. Slik registreres knapt, de fleste av oss er jo godt bedøvet. Men det er forfriskende at den mer pietistiske retningen i miljøvernet igjen kommer til orde med en melding om at en omlegging av levemåte innenfor naturens grenser vil koste noe.
KJELL SOLEM
