Lyrisk: Filmfestivalen i Haugesund er i full gang. På tirsdag er det premierevisning av Nina Seles «Fars stemme» - en filmatisert poesi-monolog, basert på Truls Horveis diktsamling fra 2017 med samme navn.
Det er heller sjelden at en diktbok blir film. Historien er som følger: For en tid tilbake kontaktet Horvei teaterkompaniet Scenekraft i Haugesund. Planen var å lage teater av samlingen Fars stemme. Samarbeidet endte opp som en poesimonolog med en skuespiller som framfører diktene med ny musikk og bilder. Musikken står Vegard Fossum og Halvor Lillesund for, mens Kim Edgar Bachel har laget videodesignet.
Coronakrisen kom midt i prøveperioden. Horvei forteller at dette selvsagt ble en nedtur, men så bestemte Scenekraft seg for følgende: – Hvorfor ikke lage forestillingen om til en kortfilm? Det ble gjort. To uker med øvinger om hvor skuespiller Lars Henrik Aarnes skal bevege seg i rommet. Deretter ble alt spilt inn i «one take».
– Er du fornøyd med resultatet, Truls?
– Nei, dette er en film som jeg ennå ikke har sett. Jeg vil la meg overraske på selve visningen og premieren. Filmen er en slags kunstfilm i svart-hvitt på 33 minutter. Altså mine dikt framført, jeg tror knapt jeg har hørt andre framføre mine dikt; svært sjelden for min del. Så klart jeg er spent.
Sceneforestillingen Fars stemme skal etter planen nå ha premiere i november. Videre distribusjon av filmversjonen er ikke klarlagt, men den vil helt sikkert dukke opp på ulike poesi- og litteraturfestivaler i den nærmeste framtid.
Da samlingen kom ut i 2017 skrev vi meget positivt
Foreldre kan langsomt forvitre og bli borte, uten å falle fra. Da forfatteren Truls Horveis pappa ble dement, tvang det seg fram refleksjoner om hans far og deres ikke alltid enkle relasjon. Tanker om oppvekst og alderdom. Det dikteriske resultatet finne du i den helt ferske diktsamlingen Fars stemme (Wigestrand Forlag).
Truls Horvei (f. 1957) er ikke redd for å være personlig, men han skriver på en stillferdig, likefram måte som skaper nærhet og samfølelse mellom dikt og leser. Selv sier Horvei: – Noe program som forfatter har jeg ikke, bortsett fra at jeg ønsker å løfte på hverdagene, spre noen metaforer og bilder til lesere og drysse mild melankoli utover verden.
Boka starter med poetiske familiebilder fra tidlig barndom og oppvekst. Noen lykkelige, andre såre.
…
Klager sjelden på rocken som pipler gjennom
gutteromsveggene
han skryter til kompisene at far liker
Dark Side of the Moon
de som har fedre som hører på Bobby Bare og Jonny Cash
…
Den siste delen av samlingen dveler rundt pleiehjemmet, fars glemsel og «hodets villnis»:
Noen ganger fyller søster
dagligstuen med trekkspillmusikk
far og mor danser bortover parketten
som et ungt brudepar på et Chagall-maleri
tiden ler bak døren og alderdommens
grå ugle tar pause
en dag spiller hun på rommet hans
far stemmer i julesanger
gjemt bak i hodets villnis
og hvithårete vidder av minner
…
Til slutt tar vi med samlingens vemodige avsluttning:
Jeg finner fars fotografier
blant bøker og skrot
håndkolorerte minner bleke brudebilder
og dias der ansiktet hans trer fram
de sterke armene det tøffe gliset hårsveisen
alt han engang var
hvis jeg legger portrettet mitt ved siden av hans
blir vi nesten som brødre
han den yngste jeg glir sakte ut av bildet
på min egen vei
…
I sin åttende diktsamling har Truls Horvei igjen lykkes løfte hverdagen og drysse ut mild melankoli. Litt av den samme type stemning som hans byfelle Stig Holmås tryller fram i sine beste stunder. Fars stemme er fylt med øm, real og varstemt poesi.
Rent ut en nydelig liten diktsamling.
