Ted Martin Granlund, Joakim Kjørsvik og Endre Ruset, mottok prisen på bilens vegne. Her skriver Endre Ruset selv om den særegne bilen.
DIKTETS DIESELHJERTE: For første og siste gang, vil jeg tro, får en rusten holk av bil en hederspris for diktformidling. Poesibilen fikk i går kveld Wergelands Åre under Forfattersentrums jubileumsfeiring. Ted Martin Granlund, Joakim Kjørsvik og undertegnede, mottok prisen på bilens vegne.
Som rullende kunstverk og blikkfang senker Poesibilen terskelen for å tilegne seg nettopp poesi: høre poesi, snakke poesi, diskutere poesi, forstå poesi, skrive poesi. Poesibilen er hverken sirkus eller trojansk hest, men møtepunkt mellom poesien og mannen/kvinnen i gata, elever i barne- ungdoms- og videregående skole, lærere, vaktmestere, parkeringsvakter og alle andre. I løpet av Poesibilens eksistens har den kjørt land og strand, by og bygd, for å møte all verdens mennesker, med poesien som naturlig utgangspunkt.
Hver gang Poesibilen ankommer et nytt sted forsøker den å stille et enkelt spørsmål; Hva er egentlig et dikt? Svaret er forskjellig for hvert sted bilen er innom, og ulikt for hver enkel poet som møter den med egne ord. Som regel går et besøk av Poesibilen for seg på følgende måte: Først samles tilhørerne ute på parkeringsplassen, stimlet i ring rundt diktets dieseldoning. I blålysblaff, fra bilens megafon, messer poesimannskapet egne metaforer, før lytterskaren vises inn i et klasserom. Der skal de formulere sin egen lyrikk.
Diktene som skrives under disse besøkene er morsomme, triste, humoristiske, vulgære, sinte, varme, trassige og imøtekommende. Diktene handler om alt fra skiftenøkler, stjernehimler og snapchatbilder. Diktene skrives på rim og i frie vers. De er korte, lange, surrealistiske, realistiske. De er stille, høylytte, introverte og utadvendte. De handler om hester, bestemødre, stillhet, bjørketrær og gjenglemte fotballsko. De er banale, eksistensielle, ironiske, tøysete, besvergende og ikke minst alvorlige. Noen dikt er lyse, andre dikt er mørke, noen besynger soloppganger, andre hvisker om måneformørkelser. En velger å dikte om drømmer, en annen om dataspill. Det tekstene har til felles; alle sier noe om livet som leves inni og utapå. Skriblinga i disse klasserommene spenner opp hele spekteret mellom himmel og jord, fjell og fjord, bilder og ord.
Poesibilen er Teds oppfinnelse og Teds ære. Med kjærlighet både for utkanten og sentrum er Ted med på å gi poesien liv hos nye mennesker, unge som gamle. Han er med på å få mange til å tro på følgende: Det du skriver kan bli noe, kan bety noe. Selv har jeg et fint minne om Poesibilens sjåfør og øverstkommanderende: En skeptisk klasse på mekk-linja i Steinkjer hørte Ted lese, og reagerte etterpå med følgende utsagn: ”Faen, så bra.” Ja. Det er faen så bra. At Poesibilen, med Ted som kaptein, får anerkjennelse for arbeidet som legges ned over utallige kilometer og mil: over krasafarne steinbuer, til grisgrendte strøk, på utallige parkeringsplasser og i mange klasserom, for å gjøre poesi relevant for folk som kanskje ikke tror den er det.
ENDRE RUSET
Wergelands Åre er en hederspris innstiftet av Norsk Forfattersentrum i 1997. Prisen tildeles en person eller institusjon som har gjort en fortjenstfull innsats innen formidling av poesi. I fjor gikk prisen til Helge Torvund.
