Vulkanutbrudd og verdenslitteratur

19. mars startet nok et vulkanutbrudd på Island, ikke langt fra Den blå lagune, som mange reisende kjenner. Det er et fint, lite lavautbrudd uten store mengder aske som kan forstyrre flytrafikken, og det er veldig turistvennlig: du kan gå og se det på nært hold etter 2-3 timer til fots, og noen ganger kan du se brannen fra Reykjavík, spesielt mens det fortsatt var mørkt om natten. Ingen vet hvor lenge det vil vare og hva som vil skje videre. Geologer ser i det hele tatt ut til å ha en annen følelse av tid enn vi andre dødelige: ordet snart kan bety i morgen eller om hundre år, og en vulkan anses å være aktiv selv om den ikke har rørt på seg på fire tusen år. De fleste av dem er imidlertid enige om at dette utbruddet kan markere begynnelsen på en aktiv vulkansk periode på Reykjanes, som hele området kalles, som kan vare i tre hundre år (eller en måned).

På denne måten blir vi jevnlig minnet om at Island er et geologisk aktivt område, mens det på fastlands-Norge ikke har vært vulkanutbrudd på millioner av år (det finnes en aktiv norsk vulkan, Beerenberg på Jan Mayen). Et vulkanutbrudd er et av de mest fantastiske skuespill man kan oppleve, og aktiviteten har hatt en enorm innvirkning på vår historie: Hele regioner ble ubeboelige i flere tiår eller århundrer på grunn av store utbrudd, tusenvis av mennesker sultet i hjel på grunn av skadene asken gjorde på gress og jordbruksområder i tillegg til frykten store utbrudd må ha påført mennesker som bor i nærheten. Men til tross for deres historiske betydning, har vulkanutbrudd nesten ingen litterær verdi.

Inngangen til helvete

To naturfenomener, været og vulkansk aktivitet, har sannsynligvis hatt størst innflytelse på folks daglige liv i sagatiden på Island – likevel er de nesten aldri nevnt i vår klassiske litteratur. Et lavautbrudd nær Þingvellir i år 1000 er imidlertid nevnt flere steder, for eksempel i Kristni saga. Dette fordi det var harde diskusjoner i parlamentet om innføring av kristendom på Island. Da utbruddet ble hørt midt i denne striden, sa de hedenske høvdingene straks at det ikke var rart at gudene ble vrede på denne kristne misjonen. Da svarte en av de kristne høvdingene med det logiske spørsmålet: Hva var gudene så sinte på da den lavaen fløt som vi nå står på? Og kristendommen ble innledet.

Hekla, også kalt Hekkenfeld i noen gamle europeiske skrifter, er trolig Islands mest berømte vulkan, og allerede på 1500-tallet ga den islendingene sitt første store imageproblem. Den svenske katolske biskopen Olaus Magnus publiserte i Roma en beskrivelse av det nordiske folket i 1555, hvor det blant annet ser ut til at Hekla var en slags skjærsild, her kom de døde gjennom på vei til et enda verre sted, og her kunne man også treffe folk som druknet, på vei til den rensende ilden. Enda verre ble dette i en Island-skildring som ble publisert i Holland i 1607 av en viss Dithmar Blefken, som man faktisk ikke vet noe om. Men den opprettholdt forestillingen om Hekla som inngangen til helvete og et tilholdssted for forpinte sjeler, i noen versjoner bevoktet av svarte fugler med jernnebb. Lærde islendere, som Arngrímur Jónsson, gjorde sitt beste for å forsvare hjemlandet og publiserte store skrifter på latin, men forestillingen om Hekla som en helvetesport var ikke så lett å få ut av verden.

Det var forkjemperne for islandsk opplysning og vitenskap, Eggert Ólafsson og Bjarni Pálsson, som ble de første til å bestige Hekla i 1750, men de hadde ikke annet å si om fjelltoppen i deres store Island-beskrivelse, enn at de nå hadde nådd sitt mål og måtte snu og gå ned igjen. Da har den majestetiske Snæfellsjökull inspirert til mer livlig litteratur – fra sagaen om Bård Snæfellsås, som vokste opp i Dovrefjell, til Jules Verne (som aldri kom til Island) eventyrhistorie om Reisen til Jordens indre – og deretter selvsagt Laxness, med sin Kristnihald undir Jökli (Sjelesorg ved Jøkelen). Men Snæfellsjökulls siste utbrudd var sannsynligvis for 1800 år siden, så ingen mennesker har noen gang sett vulkanen i aksjon.

Hungersnød og revolusjon

Et av de største vulkanutbruddene siden menneskeheten begynte å skrive sin historie, er utbruddet ved Laki på Sørøst-Island i 1783-1784. En kraterrekke på nesten 30 kilometer åpnet seg, og asken nådde en høyde på 13 km og ble spredt over et område på 750 tusen kvadratkilometer. Det ødela gresset for husdyrene, mer enn to tredjedeler av sau og storfe på Island omkom, noe som resulterte i at en femtedel av befolkningen sultet i hjel de neste tre årene.

Alle de uendelige svovelpartiklene fra vulkanen som var spredt for alle vinder, hadde også innvirkning andre steder: det ble mørkere i London, og kaldere i store deler av Europa, blant annet i Frankrike, hvor Laki-utbruddet på denne måten bidro til å ødelegge potethøsten, og dermed indirekte å fremskynde den franske revolusjonen. Med andre ord et vulkanutbrudd av historiske dimensjoner, men også en med litterær betydning. En islandsk prest, Jón Steingrímsson, hvis sogn var katastrofens opprinnelsessted, skrev en helt unik beretning om utbruddet og dets utvikling og noen fenomener rundt det, som fremdeles regnes som et banebrytende naturvitenskapelig arbeid. Selv sto han midt mellom pietisme og opplysningstiden, og mente blant annet at det var menneskers syndige oppførsel som var årsaken til utbruddet. I årene som fulgte skrev han en selvbiografi som er en milepæl i biografisk litteratur på Island: livlig og kraftfull og så utrolig åpenhjertig om seksualitet, selvmordstanker og åndelige vansker, at man aldri hadde sett en slik tekst på islandsk (den kom ikke på trykk før hundre år senere). Det ble en ny forståelse av jeg-et som Laki kan ha bidratt til.

Venter på Katla

Ellers er vulkanutbrudd ikke særlig bra roman-materiale. De bidrar ikke til det mellommenneskelige dramaet romanen lever av, men egner seg bedre som en dramatisk bakgrunn, eller symbol på de uforståelige naturkreftene. Vulkanen Katla er litt av begge i Gunnar Gunnarssons roman Salige er de enfoldige som ble utgitt på dansk i 1920 og som faktisk ble en bestselger. Handlingen utspiller seg gjennom syv dager i Reykjavik i 1918: det er tiden for spanskesyken, og i bakgrunnen kan du se røyksøylene fra det enorme Katla-utbruddet. Den passer egentlig perfekt i vår tid, men slik jeg ser det er romanen litt for gammeldags til å bli gjenopplivet nå. Det er noe sen-Ibsen-aktig med det gode borgerskapet i Reykjavik som i det uendelige drøfter liv, død og kjærlighet og moral og nihilisme, med pest og vulkanutbrudd i bakgrunnen. Men det er interessant og bemerkelsesverdig at det er nøyaktig 100 år siden det ble utgitt en roman om Reykjavik der omgivelsene er preget av en pest og en aktiv vulkan.

Apropos aktivitet: Her på Island har det nå ventet lenge på et nytt utbrudd fra Katla, som ligger i Mýrdalsjökull, ved siden av Eyjafjallajökull, fordi det har vært regelmessige utbrudd der i århundrer. Mens du venter, kan du senere i juni se en ny islandsk TV-serie av Baltasar Kormákur på Netflix, som bare heter ”Katla” og som viser at vulkaner i hvert fall er fremragende filmmateriale. Det kan heller ikke utelukkes at Eyjafjallajökull tok noe av dampen fra Katla under det store utbruddet i 2010. Asken fra den hadde en viss litteraturhistorisk innflytelse, ved at den nesten ødela, i hvert fall for de som måtte fly, bokmessen i London denne våren.

Den beste vulkanske romanen jeg vet om er imidlertid ikke islandsk: det er Under the Vulcano, av Malcolm Lowry (1947). Selv om handlingen er lagt til en liten meksikansk by under to majestetiske vulkaner, klarer den seg uten utbrudd – og fokuserer i stedet på en sjel i skjærsilden.

Halldór Guðmundsson