LYRISK: I går feiret vi arbeidernes dag. Arbeiderbevegelsen har alltid innlemmet flere enn den tradisjonelle industriarbeideren: fiskere, småbønder og skogsarbeidere. En som var bevisst både sin stilling og sin stand var skogsarbeideren Hans Børli.
Hans Børli (1918-89) er en gjenganger i denne spalten. Selv i dag ligger han da også i selskap av en annen klassiker, Olav H. Hauge, helt i toppen av lyrikkens bestselgerlister.
I går feiret vi, markerte er kanskje et bedre ord i disse covid-tider, arbeidernes internasjonale kampdag. Ei bok jeg er glad for å ha i bokhylla er Anne Marit Godal og Leif Høghaugs antologi: Alt skal bli forandra. Snart – 100 norske dikt om fellesskap og kamp (Res Publica, 2018).
Les også: Arbeiderlyrikk
I etterordet skriver de to redaktørene at alle diktene i samlingen kommuniserer med hverandre: – Ein diktar som skriv om kamp og fellsskap, er påverka av andre diktare som skriv om kamp og fellesskap.
Få har inspirert så mange til å skrive om fellesskap – også i vårt forhold til naturen, som «skogens dikter» Hans Børli.
Vi eier skogene
Jeg har aldri eid et tre.
Ingen av mitt folk
har noensinne eid et tre –
skjønt slektens livs-sti slynget seg
over århundrers blå høgder
av skog.
Skog i storm,
skog i stille –
skog, skog, skog,
alle år.
Mitt folk
var alltid et fattig folk.
Alltid.
Barn av livets
harde jernnetter.
Fremmede menn eier trærne,
og jorda,
steinrøys-jorda
som mine fedre ryddet
i lyset fra månens løkt.
Fremmede menn
med glatte ansikter
og pene hender
og bilen alltid ventende
utafor døra.
Ingen av mitt folk
har noensinne eid et tre.
Likevel eier vi skogene
med blodets røde rett.
Rike mann,
du med bil og bankbok
og aksjer i Borregaard:
du kan kjøpe tusen mål skog
og tusen mål til,
men solefallet kan du ikke kjøpe
og ikke suset av vinden
og ikke gleden ved å gå heimover
når røslyngen blømmer langs stien –
Nei, vi eier skogene,
slik barnet eier si mor.
