En eksplosjon blant tradisjonelle noveller viser forfatterens potensial.
Tom Ingar Eliassen er en novellist å regne med, selv om Det en gang så vakre ikke er hans sterkeste utgivelse hittil. Forrige bok på Cappelen Damm, Jeg har hørt det er fint der (2018) var mer helhetlig. Jeg hadde selv gleden av å utgi hans debut Ni favner og dypere i 2013 da jeg drev forlag.
Eliassen er en forfatter «typisk norske» noveller, uten litterær eksotisme eller
Tom Ingar Eliassen:
Det en gang så vakre
Cappelen Damm
168 sider
komposisjonsmessig magi. Hverdagen, forholdene mellom voksne, foreldre og barn, minner og nåtid, sykdom og normalitet er hans materiale. Skrivestilen er åpen og likefram, uten snirkling og omveier, hvilket stiller betydelige krav til alle komponentene i en novelle. Fem setninger eller en forklaring for mye, kan skjemme byggverket, noe som er tilfellet i slutten av novellen Pærene.
Svaberg og historiens slutt
Historien har noe som dirrer og pirrer, men kan tjene som et eksempel på en historie som er litt for innviklet, kanskje for lite utviklet. For det er noe som ikke stemmer med balansen i flere av novellene. Enten blir de for rett frem fortalt og forutsigbare, eller så blir de for hemmelige. Et fint unntak er den nokså konvensjonelle Bukta på andre siden av svabergene, som har gjenkjennelige Eliassen-temaer. To voksne mennesker på søk etter det som en gang var i dem og mellom dem. En tredje person spøker i noens tanker og vårt par er plassert der land-landskapene slutter. Eliassen bruker ofte brygger, svaberg, stup, kløfter eller andre naturlige avslutninger som bilder for handlingen, som varsler. Det er legitimt, men denne novellen får en uventet og flott slutt. Ikke ved å putte inn en probemløser i novellen, men den kommer fra det materialet han allerede har presentert oss.
Trær og veier, skillere i naturen, er også ofte brukt motiv hos denne forfatteren.
Det fantes fremdeles merker i stammen. To nyreformede, dype hakk der bilen hadde truffet
skriver han i åpningsnovellen og vi skjønner at noe alvorlig har skjedd.
Eksplosjonen i boka
Neste novelle er verd bokpengene alene. Oksene finnes ikke forteller om et annet tema Eliassen er opptatt av, at noe er galt med en av foreldrene og barnets opplevelse av det, noe også den temmelig vellykkede sluttnovellen En storesøster i Ottawa understreker.
Men til oksene: En far er på vei til SFO og han tenker på bilturene med sin mor, en mor som ikke er seg selv lenger, men bilturene var deres arena. Landskapene, radiokanalen med Siv Stubsveens stemme. Vi skjønner straks at mer er galt. Hentingen av datteren er ikke helt reglementert og de to legger ut på en biltur med en rekke små og store kriser underveis. Sjåføren får rullet opp hele sin tilværelse via små og store hendelser og gjør opp regnskap. Det er skjørt og desperat og en av de beste flykte-fra-alt-novellene jeg har lest siden Richard Fords Rock Springs og Tonje Røes novelle Grensen. Slike historier snakker til et rom i meg som Bruce Springsteen, Steve Earle og andre skapere av roadmovies har fått fylle med fortellinger: Veien – eller det som verre er.
Så god kan Tom Ingar Eliassen være når han strammer grepet. Derfor er det grunn til å håpe på at han strammer grepet ytterligere i neste utgivelse og går etter blodsmaken i kjeften i stedet for antydningene om økt pustefrekvens.
VIDAR KVALSHAUG
