Underholdning med bismak

I Alt som er ødelagt møter vi Gretel på 91. Hun er i usedvanlig god form for alderen og bor alene i en stor leilighet i et eksklusivt område i London. Hun skal få nye naboer, og hun håper det ikke flytter inn noen med barn. Inn kommer en ung familie med sønnen Henry på ni år, og det er han som ripper opp i Gretels minner.

Alt som er ødelagt er den frittstående oppfølgeren til Gutten i den stripete pyjamasen, irske John Boynes bestselger hvor den gripende historien blir fortalt gjennom ni år gamle Bruno. Gretel er Brunos storesøster. I oppfølgeren introduserer Boyne Gretel underveis, og refererer til forrige bok på en måte som gjør at gamle lesere vil kunne nikke gjenkjennende, og som for nye lesere blir brikker i puslespillet som er Gretel. Vi følger livet hennes i Paris etter krigen, Australia i 1952 og deretter England i 2022.

Boynes relativt sømløse samspill mellom de to bøkene understreker hans evner til historiefortelling, og i så måte er boken vellykket. Men i likhet med en del andre romaner som fiksjonaliserer krigen og konsentrasjonsleirene, så gir boken en bismak.

Interessant, men fordummende

Alt som er ødelagt er en historie om skam, skyldfølelse, og delaktighet. Gretels far hadde en høy posisjon i Det tredje riket, og var kommandant for en konsentrasjonsleir i Polen. Selv var Gretel et barn under krigen. Hun gjorde jo ingenting, hun var ikke involvert i noe, visste ikke om noe, til tross for at de bodde ved siden av leiren. Hvordan kan hun være i skyldig i noe?

John Boyne:
Alt som er ødelagt

roman
Cappelen Damm
367 sider
Oversatt av Tore Aurstad

En kritikk som ble rettet mot den første boken, er hvor naiv og lite oppmerksom Bruno er på omgivelsene sine. Det samme gjelder Gretel. En tolvåring som ikke ser forskjell på det hun blir fortalt er en gård og en fangeleir omringet av piggtrådgjerdet og vakttårn med bevæpnede vakter er vanskelig å tro på. Når hun besøker konsentrasjonsleiren legger hun merke til hvor skinnmagre folk er, hvor skitne og slitne de er i de fillete draktene, hvordan øynene stikker ut av de uthulte ansiktene. Hvorfor kan de ikke bare kan stelle seg litt, tenker hun. Gretel er ellers en skarp karakter, den barnlige naiviteten er så overdrevet at den fremstår som fordummende.

Brutalt drap

I en annen scene er Gretel vitne til at en jødisk fange blir sparket i hjel ved middagsbordet for å ha sølt vinen han serverte. Foreldrene fortsetter å spise. Drapsmannen er mannen unge Gretel er forelsket i på den tiden. Den voldelige hendelsen endrer ikke på følelsene hennes. For en som er uvitende om krigens virkelighet skulle en tro dette er en sjokkerende og traumatisk hendelse.

Når hun tenker tilbake på det, beskriver Gretel drapet “brutalt”, men tenker ellers lite over det. Er Gretel virkelig så hjernevasket som tolvåring at hun ikke berøres av slik vold, selv når det er mot en mann hun har snakket med og kjenner navnet på?

Med skylappene på

Jeg kan godt ha sympati med Gretels situasjon. Hun har levd et tøft liv med mye smerte, hun er menneske med alle motsetningene det innebærer. Det er ikke unaturlig at hun bærer på ambivalens omkring krigen, hun er i en spesiell posisjon. Er Gretel skyldig i sin fars synders? Sin families rolle? Det er disse komplekse spørsmålene boken forsøker å ta opp. Gretel er et interessant utgangspunkt for problemstillingen. Hennes alder gjorde at hun ikke ble inkludert i noe under krigen, men posisjonen familien hennes hadde under krigen gjør at hun blir holdt som medskyldig i etterkant. Denne materien viser seg å være en balanseøvelse som krever en nyanseringsevne Boyne ikke besitter. Gretels mangel på refleksjon rundt ting som ikke direkte berører henne selv, gjør at hun sjeldent inspirerer til de store følelsene.

Når Gretel begynner å forstå hva hun har vært en del av, begynner barndommen og skyldfølelsen å forfølge henne. Hun prøver å flykte ved å bytte etternavn og bosted. Men boken lykkes ikke i å overbevise om at Gretel virkelig løper fra de horrible krigshandlingene og eventuelle konsekvenser. Jeg sitter igjen med følelsen av at skyldfølelsen bunner i et spesifikt tilfelle, og at det er dette minnet hun flykter fra. Om boken ikke nærmest behandlet Holocaust som et virkemiddel for Gretels samvittighet, hadde dette vært en bedre bok.

Krass kritikk

Boyne forsøker å komme eventuell kritikk mot boken i forkjøpet med et etterord. I stedet for å la boken snakke for seg selv, oppsummerer forfatteren hva den ønsker å gjøre. Det kommer kanskje av kritikken rettet mot Gutten i den stripete pyjamasen. Selv om den første boken er godt likt av mange, har den også måttet tåle krass kritikk for å være skadelig i sin fremstilling av Holocaust. Faktisk så til de grader at Auschwitz-Birkenau Museet tok til Twitter i 2020 for å si at “The Boy in the Striped Pyjamas should be avoided by anyone who studies or teaches about the history of the Holocaust”, altså at Gutten i den stripete pyjamasen burde unngås av alle som ønsker å lære om eller undervise om Holocaust. At det likevel kommer en oppfølger som spiller videre historiske feilene fra første bok, gjør at boken fremstår som kynisk.

Bakvendt fremgangsmåte

Gretel lever helt klart et liv i fornektelse og har som nevnt mye dårlig samvittighet. Når hun ikke vil grave dypere eller gjør noe med denne samvittigheten, blir historien flat og tross etterordet lurer jeg lurer på hva Boyne prøver å gjøre. På de siste par sidene, når Gretel bikker nittito, er hun endelig klar. Ikke akkurat til å konfrontere fortiden, men for det hun selv betegner som å veie opp for forbrytelsene sine. Fremgangsmåten hennes fremstår som bakvendt i møte med det som oppleves som bokens moral. Hennes bidrag til rettferdigheten veier nok ikke så tungt for Holocaust-ofrene. Slutten oppsummerer for så vidt boken: Spørsmålene som stilles er interessante og tidløse nettopp fordi det ikke finnes noe svar på dem. Og etter å ha lest Alt som er ødelagt er en fremdeles ikke nærmere noe svar.

MAREN DAHL KELLER