Det er ikke måte på hvor grundig research Eystein Hanssen gjør for å kunne skrive om sin heltinne Elli.
Forfatter: Eystein Hanssen
Aktuell med: En kort evighet (Cappelen Damm)
Hvorfor skrev du akkurat denne boken?
Jeg må skrive om noe som betyr noe, finne en setting eller et tema for boka som trigger lysten til å fortelle. I En kort evighet er deler av handlingen lagt til Sarajevo, både i nåtid og under beleiringen i 1992 – 1996. De serbiske styrkenes beleiring av byen, og den etniske rensingen som pågikk i resten av Bosnia, var en grusom påkjenning for sivilbefolkningen. Men bosnierne lot seg aldri knekke.
Jeg var selv på Balkan under krigen, i Serbia og Kosovo, og så splittelsen og overgrepene på nært hold. Senere har jeg besøkt Sarajevo, en reise som gjorde inntrykk. I dag har jeg gode venner fra området, alle har historier å fortelle fra borgerkrigene. Til slutt boblet alle møtene med menneskene, historiene jeg har blitt fortalt og mine egne opplevelser ut i En kort evighet. Skriveprosessen ble også et dykk ned i hva en krig avføder. Vel tjue år etter krigene på Balkan lever vi fortsatt med ettervirkningene, ikke minst i de tunge, kriminelle miljøene.
Tre favoritter:
Don Winslows trilogi The Power of the Dog, The Cartel og The Border. Hudløst, rått og vakkert om narkokartellene i Mexico og USAs mislykkede War on Drugs.
Desmond Bagley, Running Blind. En perfekt thriller.
Jim Thompson, The Killer Inside Me. Elegant fortalt i sin grusomme enkelhet, hvor jeg-personen er den onde.
Uslipt diamant:
Jeg tillater meg å drive litt til siden, til en i Norge ulest diamant: Nicholas Shaxson, POISONED WELLS, The Dirty Politics of African Oil. Norge har bygget sin velferdsstat på petrouleumsinntekter. Det er også en av verdens mest korrupte bransjer. Denne dokumentarboka gir et nådeløst innblikk i de humanitære, miljømessige og politiske konsekvensene.
Sist lest bok:
Sigbjørn Mostue, Himmelen skal gråte blod.
Hvordan jobber du?
Litteratur er risikosport. I tråd med rådet «don’t quit your dayjob», har jeg derfor en jobb ved siden av og skriver når jeg kan.
Jeg ser på det å skrive bok som et prosjekt. Det skal gjennomføres. Respekten for deadlines ligger i ryggmargen. Alternativet å ikke skrive en bok, eller ikke levere, eksisterer ikke.
Foran skjermen er det en slags inn-ut-prosess. Impulser og inntrykk inn, ord ut. Jeg må trigges av stoffet jeg jobber med, så jeg holder egentlig på med research parallelt med skrivingen helt fram til siste slutt. Står jeg fast, er det en velsignelse at sjangeren jeg skriver i krever at handlingen ligger nært opp til virkeligheten. Det er alltid et eller annet å fordype seg i. Etter hvert blir man en ufrivillig ekspert på våpen, drapsmetoder, eksplosiver, skatteparadiser, skattesnyteri, seksuelle avvik – det vil ingen ende ta. I bokhylla hjemme har jeg et aldri så lite bibliotek av «How to»-bøker skrevet av tidligere etterretningsagenter, spesialsoldater, politifolk og gangstere. Og hacking. Jeg kunne holdt foredrag om hvordan man skjuler seg på nettet og kommuniserer anonymt.
Jeg bruker kilder i de miljøene jeg skildrer aktivt under skriveprosessen. Sjekker ut det politimessige, etterforskningstaktiske eller kanskje hvordan en trent kampenhet vil tilnærme seg en situasjon. Alt må stemme. I samme åndedrett, en bit nerdeinfo: Det ligger mye smerte og blod bak et krim-manus. Alle kampteknikkene som er beskrevet i bøkene om Elli, har jeg prøvd ut selv. Jeg trener kampsport, og beskriver kun teknikker jeg selv mestrer, eller som jeg har prøvd ut på treningskamerater i praksis.
Skriveøktene er sjelden lengre enn tre timer. Da er jeg tom. I intense perioder kan det være jeg skriver hele dagen, men da har jeg en lang pause fra rundt 11 til middag, og så en økt etter det.
Og jeg vil slå et slag for testlesere. Ut over redaktøren har jeg et nettverk av ti–femten personer som leser manusene mine på forskjellige stadier. Det er svært nyttig, og tilbakemeldingene ender alltid med at jeg gjør endringer. Alle forfattere burde utsettes seg for kritisk tilbakemelding. Kritikk er en gave, i hvert fall før utgivelsen.
Hvilken litterær skikkelse ville du helst hatt stevnemøte med?
Modesty Blaise. Da ville jeg spurt henne om hennes bakgrunn som flyktning, og hva vi bør gjøre med politikere som sprer om seg med brunblått grums.
Hvem blir neste norske nobelprisvinner i litteratur?
Her legger jeg meg flat. Jeg har ikke lest bredt nok i det norske litteraturlandskapet til å ha noen kvalifisert mening om dette.
Facebook og sosiale medier – fest eller kolera?
Fest, men bakrusen har begynt å melde seg. Som forfatter har jeg nytte og glede av å holde kontakt og dialog med lesere gjennom sosiale medier, og med litt fingerferdighet og innsikt er det en uvurderlig kilde til informasjon. Samtidig har Facebook vokst til å bli en informasjonsvampyr som følger etter deg selv når du sover. Sammen med Google. Jeg begriper virkelig ikke at folk fortsatt bruker samme nettleser til sosiale medier og søk på Google.
Et jordbærsted utenom det vanlige på nettet:
Bellingcat.com. Digital etterretning møter gravejournalistikk. Nettstedet og deres journalister spilte for eksempel en ledende rolle i avsløringen av hvordan saudisk etterretning drepte journalisten Jamal Kashoggi.
Fjellklatring med Jo Nesbø eller lang lunsj med Linn Ullmann i Central Park?
Som krimforfatter kunne jeg aldri sagt nei til en klatretur med Jo Nesbø. Da ville jeg, i de tilfellene jeg gjenvant pusten, diskutert Jim Thompsons forfatterskap med ham, som jeg forstår vi begge er inspirert av.
