Lars Elling lot penselen ligge og gjøv løs på en roman i stedet. Det ble «Fyrstene av Finntjern», vårens store litteratursnakkis som har hanket inn flere seksere på terningen.
Han ga seg selv ti måneder med maleforbud og fordypet seg fullt og helt i en romanidé, noe han neppe angrer på. Etter at boken utkom tidlig i mars, har den ligget inne på topp tre på Boklista, og de høye terningkastene fra anmelderhold har ikke latt vente på seg.
– Jeg hadde ikke forventet noe som helst, egentlig, hva angår anmeldelser og respons. Jeg synes det er spesielt nok at det faktisk ble en bok, og til og med på det forlaget jeg ønsket meg. Når det er sagt må jeg si at det har vært en stor glede å bo inne i en fortelling, i all hemmelighet. Attpåtil i en fortelling jeg selv fant på. Jeg savner det, så kanskje det kommer mer, sier Elling.
Twain og Petterson
Fyrstene av Finntjern har endatil dratt på seg sammenligninger med diverse store litteraturbautaer.
– Mark Twain og Per Petterson, så absolutt. Gunnar Larsen kjenner jeg bare gjennom Hemingway-oversettelsene hans, sier Elling selv om eventuelle inspirasjonskilder. Og legger til at han liker å lese bøker i alle sjangre, det har han gjort siden barnsbein av.
– Men det at jeg har lest så mye, har nok vært med på å holde meg tilbake fra å skrive. Jeg har trodd det var umulig å finne en egen stemme, medgir han.
Fyrstene av Finntjern er en beretning om to brødre. I fortidsskildringene er vi nær utbruddet av en verdenskrig, og guttene befinner seg i Nordmarka, sendt ut av sin far for å herdes. I en annen tid, nærmere vår egen tid, er de to blitt eldre herremenn og naboer – men tragisk atskilt av en mystisk feide.
Elling gjør ingen hemmelighet av at selve grunnfortellingen er inspirert av egen familiehistorie. Han beskriver fortellingen som satt sammen av ymse biter «apokryf og etterrettelig biografi», oppblandet med «store deler påhitt og antakelser».
Generasjonskonflikt-boligen i 8A vokste han imidlertid selv opp i, med bestefar i underetasjen og dennes fremmedgjorte bror i nabohuset.
– Fiendeskapet var uforsonlig og ble aldri avklart. De døde med uforrettet sak, og det er tragisk når man tenker på hvor tette de må ha vært. Jeg har spekulert mye i hva årsaken kan ha vært, og i romanen har jeg en løsning, forteller den ferske forfatteren – som legger til om tiden de to brødrene tilbrakte ute i det fri.
Basert på ham selv
– De vokste opp sammen i Nordmarka. Å sende dem ut var oldefars forsøk på å «herde» dem. «Vi lever alltid i en mellomkrigstid, det gjelder å kunne klare seg selv», kunne han si. Han fikk jo litt rett, hvis man skal se på situasjonen i Europa akkurat nå.
Elling forteller at bokens unge Filip, og søsteren Turid, begge er basert på ham selv. Og skauen han beskriver er kjent terreng for den ferske forfatteren. Det ble mange døgn under åpen himmel i oppveksten, da interessen for friluftsliv var stor i familien. Og naturgleden, som formelig flommer over på sidene, har fått en anmelder til å kvittere med: «Mer poetisk beskrivelse av Nordmarka kan jeg ikke huske å ha lest» samt «Disse gutta på tur går Lars Monsen en høy gang».
Men det er ikke bare poesi og vakre skogsskildringer her. Det er også et stykke norgeshistorie vi presenteres for, og mye kunnskap, som kanskje er i ferd med å gå tapt, finnes mellom permene.
– Research har jeg vært litt forsiktig med. Jeg opplevde at klangen i teksten ble fremmed og wikipedisk dersom jeg slo opp for mye. Ta dette med tatere og fløtere – mye av dette hadde jeg litt greie på fra før, fordi jeg har slekt på Hadeland og har interesse for taterviser og folklore, forteller forfatteren. Som understreker at han har ønsket å fortelle, ikke forelese.
– Fisk, fugler, blomster og nyttevekster har alltid interessert meg. Nordmarka er så omskrevet at det knapt fins en kvadratmeter som ikke har et eget bind. Derfor har jeg isteden forsøkt å mane fram et mytisk sted, en hemmelig hage, full av farer og muligheter, hvis man er et sammensveiset brødrepar.
En novise
På spørsmål om hva han håper leserne sitter igjen med etter endt lesing, svarer Elling:
– Jeg har ikke reflektert stort over det å ha lesere, siden jeg er en novise i forfatterfaget. Men, siden du spør, ønsker jeg nok at den som leser blir sittende igjen med et vemod over at historien er slutt. Jeg håper det er karakterer i boka mi som får betydning for leseren. Jeg håper å ha gitt noe. Jeg har virkelig lagt alt jeg har i dette prosjektet. Det har vært et stort løft, og en stor glede.
Romanen er oppe i sitt tredje opplag og er også solgt for utgivelse i Danmark.
– Det er stor stas, sier Lars Elling – som følger begivenhetene på behørig avstand. For tiden bor han på en vingård utenfor Cape Town og jobber med helt andre ting, nemlig med Peer Gynt-utstillingen til årets festspill på Gålå.
