Toskete maskulinitet

Er Frank Løke (44) Norges mest banale menneske?

Lurer på det. Det eneste litt – bitte, bitte litt – «originale» med ham er at han ikke viker unna fra å fremstå som en drittsekk i den norske offentligheten.

Som for eksempel når han sitter og blåser seg opp ved å understreke hvor mange mennesker som mistet livet på den samme Mount Everest-«ekspedisjonen» han selv deltok i (se «Dagsnytt 18», 28. mai).

Men også her tar han etter sitt forbilde Petter Northug, selvsagt. Den første norske idretts-superstjernen som, i sterk kontrast til forne tiders mutte, nøysomme helter, skjønte at man ikke nødvendigvis måtte være en verdig vinner for å vekke fascinasjon og beundring i folkedypet.

15 minutter blir til 5 år

Denne utviklingen – hvordan heltene våre er gått fra å være hverdagsmennesker som smurte matpakkene og skiene sine selv, til å bli bajaser som liker å slå seg selv på brystet som selvnytende gorillaer, er verdt en studie. Det sier seg selv at Våg å feile ikke er den studien.

Frank Løke:
Våg å feile

Sakprosa
Kagge
216 sider

Andy Warhols gamle doktrine, den om at i fremtiden ville alle mennesker være berømte i 15 minutter (og som muligens feilaktig er tillagt ham), har i 20+ år, helt siden «virkelighets» TV-serienes inntog, vært overmoden for oppdatering.

I fremtiden, viser det seg (altså nå), kan hvem som helst som får sine 15 minutter forlenge disse til i hvert fall ca. 5-7 år. Den ene «reality»-serien leder til den andre. Sosiale medier gir alle mulighet til å røkte sitt eget «varemerke» på en måte som Warhol ville elsket, men aldri kunne ha forutsett.

Og før vi vet ordet av det, er selvbiografien i butikken. Den kommer som regel både for tidlig og for sent.

«Toppen av verden» – igjen

Våg å feiles eksistensberettigelse er Løkkes ekspedisjon nummer to til Mount Everest («toppen av verden», «verdens tak», «verdens høyeste fjell», som denne boken, ved enhver anledning, minner oss på). Denne gikk, som mange vil vite, dritt. Løke skulle ta seg til toppen uten hjelp av ekstra oksygen. Det klarte han ikke – mo-hahaha [ond latter] – hvilket ga alle stusselige taper-hjerter, så som undertegnedes, en etterlengtet mulighet til å gosse seg.

Våg å feile var sannsynligvis allerede i trykken da Løke mislyktes (jeg sier det én gang til, og smaker på ordet: mislyktes). Så det vi får, er ikke en beskrivelse av strabasene under vårens første agurksesong-fadese (mmm: fadese).

Nei, Våg å feile er i det store og det hele en lang, søvndyssende fortelling om Løkes to tidligere fjellbestignings-«triumfer»: Den til toppen av Everest i 2021 – med oksygenflasker i bagasjen – og den til K2 året etter. Det skal godvilje til for å kalle den en biografi. Denne boken er primært å anse som en reklamepamflett beregnet på potensielle fremtidige sponsorer.

Mer penger enn fornuft

For å gni inn det åpenbare: I vår tid er har det å bestige disse fjelltoppene ingenting med vitenskap å gjøre. Det er ikke noe man gjør for å kartlegge noe for ens medmennesker eller historien som sådan. De er rene, skjære egotripper – skreddersydd for dekadente, egosentriske mennesker i vesten med mer penger enn fornuft.

Jeg mener: Det er kø opp Everest. En kø av mennesker som alle søker å gjøre det «umulige», og som alle geleides og mottar uvurderlig hjelp av lokale sherapaer: Folk som virkelig kjenner og respekterer landskapet og naturen de skal underlegge seg.

Galskap i arv

Vel. Noen få korte kapitler går selvsagt med til å redegjøre for Løkes barndom, samt håndball-karrieren hans. Løke, lærer vi, vokste opp i et konkurranseorientert og maskulint miljø, med en haug brødre. Og galskapen hans synes å ha gått i arv.

En nøkkelscene, på sidene 16-17, beskriver et av de tidligste minnene hans. Nemlig det om da faren hans havnet i koma etter å ha «testet grensene sine», «vunnet over seg selv», «pushet seg til grensen av hva som var fysisk mulig» og «presset seg så hardt at han ikke hadde mer energi igjen» i et 10-kilometerløp.

Løke reagerte ikke på denne elendige nyheten som et normalt barn ville ha gjort: Med sorg, redsel og forferdelse. Nei, Løke så et forbilde: «Mens jeg satt der og prøvde å fordøye det de voksne snakket om, var det én tanke jeg ikke fikk ut av hodet: Jeg ville bli sånn som pappa. Jeg skal gi alt, alltid».

KJØP BOKENVåg å feileNorli399,-Kjøp!

Boikottet?

Som tenkt, så gjort. Våg å feile farer fort og gæli’ over de neste 25 årene, sånn cirka, og dveler litt ved «høydepunktene». Disse inntreffer som regel i forbindelse med at Løke ikler seg sin berømte «Borat-drakt» og gjør dumme ting i ugjestmilde værforhold. «Gjennombruddet» hans som B-kjendis kom da denne drakten ble benyttet under en direktesending av «Skal vi danse» i 2018.

Løke mener seg å ha blitt «boikottet» av TV-bransjen i «fire år» etter denne «uforglemmelige» seansen. Til det er det bare å si: Det tror jeg ikke noe på. Undertegnede har arbeidet litt i denne bransjen (jeg var ung, jeg trengte pengene), og vet at den typen oppmerksomhet som dette «stuntet» ble belønnet med, er verdt sin vekt i gull.

Uansett. Også disse innledende kapitlene er preget av et evig gnål om Everest, Everest, Everest. Og da vi kommer til den første ekspedisjonen, er det ingen vei tilbake: Resten av Våg å feile er en ørkesløs skildring av Løkes «heroiske» vei opp til toppen av to fjell. Det er kjedelig lesning – det mest interessante er fakta faen redegjørelsene for hvordan man gjør fra seg under disse vanskelige forholdene.

Hjertet gleder seg når han når toppen. For nå kan det vel hende at boken begynner å handle om noe annet, mer interessant og gøy? Neida. Det er jo en tur ned også, og denne er ifølge Løke like – om ikke mer! – livsfarlig. Så han begynner å dosere om fjellets farer igjen, som en slitsom, uutholdelig selvskrytende onkel som har tatt deg til fange i et familieselskap.

«Umulig å besvare»

Vil du vite noe om privatlivet hans? Familien? Skilsmissen? Slike ting som folk vanligvis forventes å skrive noe om i det som nominelt er en «selvbiografi»? Les Se og Hør. Rett nok skriver Løke et par setninger om hva han tenker om sin egen selvrealisering vis á vis barna der hjemme. Men det er ikke så lett å få noe ut av det:

«Hvorfor gjør jeg dette? Hva er det jeg prøver å bevise? For hvem? […] Jeg har tross alt to døtre der hjemme som jeg elsker over alt i verden, og som vil at pappa skal være trygg. Det er umulige spørsmål å besvare, men hvis du kjenner meg, vet du svarene».

Øh – hva sa? Det er «umulig å besvare», samtidig som de som kjenner deg «vet svarene»? Ikke så innmari umulig likevel da, kanskje? Og: Det er jo som regel for å bli kjent med noen at vi leser selvbiografier. Verdt å merke seg til den neste (som sikkert kommer).

Våg å feile er greit skrevet. Sannsynligvis i hovedsak av Aina Skoland, som er profesjonell skribent (Eirik Ristesund Søylen er mer en manager/agent-type). Man gjenkjenner ordene på boksidene som norske. Det andre øyet på terningen går uavkortet til henne.

Frank Løke liker å tro at han setter et godt eksempel for de oppvoksende slekter. At han kan inspirere folk til å «følge drømmene sine» (samt «teste grensene sine», «vinne over seg selv» og så videre og så videre, bla-bla-banaliteter-bla).

Til dem er det bare å si: Drøm gjerne, og stort! Men helst om noe annet og mer meningsfullt enn å stå i kø opp Mount Everest.

MORTEN STÅLE NILSEN

KJØP BOKENVåg å feileNorli399,-Kjøp!