Tilbake til Fjellberghavn

Jørgen Jæger er god på plott og fremdrift, men det skorter litt på karakterbygging og språklig finesse, når vi atter en gang er tilbake i Fjellberghavn.

«Verden er for jævlig» påstår en av karakterene i Guden. Men han viser selv at bak den tøffeste fasaden kan også et ømt hjerte banke.

Dette spennet mellom det gode og onde, og ikke minst mellom det antatt gitte og uforutsette står sentralt i Jørgen Jægers nye krimroman. En bok som i likhet med så mange andre av Jægers bøker er satt til den lille fiktive vestlandsbyen Fjellberghavn, men som strekker sine tentakler utover og henter inn både russisk mafia, ulovlig donorhandel og annen uhygge fra den store, stygge verden der ute.

Og stort sett lykkes Jæger godt i sin litt moralsk oppbyggelige roman, der drapene ryster lokalsamfunnet, men hvor også angeren ligger så tykt utenpå noen av de involverte at man kan gjenvinne troen på verden. Dessuten er angeren av avgjørende betydning for at politioverbetjent Cecilie Hopen og hennes stab ved Fjell politistasjon kan nøste opp krimgåten og la det gode seire.

 


Jørgen Jæger:
Guden

krim
Juritzen
491 sider

Etablert suksess

Siden debuten i 2003 har Jørgen Jæger etablert Cecilie Hopen og lensmann Ole Vik som noen av landets mest populære krimhelter. Det store gjennombruddet kom i 2015 med Monster. I 2016 solgte Jæger totalt 130 000 eksemplarer av sine bøker i Norge, og fjorårets Fortielsen ble nominert til Bokhandlerprisen. En ære den 71-årige forfatteren også er blitt til del to ganger tidligere.

Årets Jæger-krim er den tiende i rekken med Hopen og Vik (sistnevnte riktignok nå pensjonert, og i en litt mer beskjeden rolle) og starter på det store torget i idylliske Fjellberghavn. Stedets populære ordfører Janna Wold har en stor nyhet å formidle, og lokalbefolkningen har stimlet sammen for å få være med på moroa. Wold kan gledesstrålende fortelle alle som er tilstede at Fjellberghavn har fått bystatus, men gleden blir kortvarig. Ordføreren blir skutt og drept av en mann i folkemengden.

Før skuddene faller (også politisjef Marte Mellingen blir livstruende skadet) høres attentatmannen rope «Allahu akbar», og dermed er terroristsporet etablert. Men knapt har kruttrøyken på torget lagt seg før den lille fredelige byen bokstavelig talt rystes igjen. Banken blir ranet, to minibanker sprengt med millionbytte som resultat. Er det noen forbindelse mellom de to hendelsene, og er det virkelig terrorens stygge ansikt som har vist seg i den fredelige lille bygda ute i havgapet?

 

Hensynsløs grådighet

Det er spørsmålet nestleder ved Fjell politistasjon Cecilie Hopen står overfor, og oppgaven blir ikke lettere av at det ene drapet etterfølges av flere, foruten at noen også forsvinner sporløst. Etterforskningen fører underveis til noen blindspor, men framfor alt til bildet av en småby der alle kjenner alle. Eller for å være mer presis, der de fleste av bokas sentrale karakterer har tette bånd med hverandre. Enten er de i familie, eller de er gift/samboere/skilt med noen i familienettverket – eller så jobber de for den saks skyld sammen. Gjerne flere av disse tingene til samme tid.

De mange båndene på kryss og tvers kan virke forvirrende, men Jæger er en god pedagog som lar politiassistent Eva Lien i klartekst bekrefte at det er forvirrende, før hun rolig prøver å synliggjøre alle de ulike trådene for Hopen & Co. Noen av personene blir da også sortert ut, før vi sakte, men sikkert nærmer oss den ansiktsløse og hensynsløse forbrytertoppen «Guden» – og løsningen finner sitt klimaks der småbyen Fjellberghavn både i fysisk og overført betydning møter hensynsløs grådighet i en økonomisk globalisert verden.

 

Mer spenning enn finesse

Denne delen mestrer Jæger godt. Han kan bygge plott og det er god framdrift, samtidig som han garderer seg litt ved å la en av bokas nøkkelpersoner innrømme at plottet kan høres utrolig ut, men faktisk er sant. Og godt hjulpet av den gode framdriften i handlingen, så kan vi gjerne akseptere at verden er så jævlig at det som skjer i Guden faktisk kan skje i den virkelige verden.

Det er her Jæger har sin styrke, mer enn i det språklige eller karakterbygginga. Riktignok skildrer Jæger noen av sine personer med en varme som skaper sympati, men heller ikke da framstår karakterene som noe særlig mer enn endimensjonale pappfigurer. Og språket savner tilstrekkelig finesse for å dekke over akkurat dette. Men så lenge Jæger klarer å bygge spenning slik han gjør, er kanskje det ikke så altfor viktig?

LEIF GJERSTAD

 

(Foto: Juritzen Forlag)

 

Trykk her for å se høstkatalogene