De vonde sårene og de tette familiebåndene skildrer Borge med emosjonell troverdighet, i et direkte og energidrevet språk som driver historien effektivt framover.
Den erfarne reklamemannen Øistein Borge kom i fjor inn som et frisk pust med sin krimdebut Den syvende demonen. Nå har han sendt sin antihelt Bogart Bull til Belfast for et nytt oppdrag, men selv om kriminaletterforsker Bull fikser brasene med bravur er vi denne gangen ikke like overbevist over Borges vei til løsningen.
Som i Den syvende demonen har Borge valgt et historiskpolitisk bakteppe til drapsmysteriet Bogart Bull står overfor i Det som aldri dør. Bull er egentlig på privat besøk i Belfast, når et eldre historieinteressert norsk ektepar på ferie forsvinner sporløst. Bull blir bedt om å bistå de nordirske etterforskerne, og de har knapt kommet i gang med etterforskningen før likene av det norske paret blir funnet, sammen med en mann med fortid som kan knyttes til den militante kampen som inntil nokså nylig preget den nordiske konflikten.
Dermed virvles trådene 40 år tilbake i tid, til 1976 og en tidsepoke da volden herjet Nord-Irland som aller verst. Med terror, bomber og henrettelser av så vel fiender som egne svikere, utført av både protestantiske, britiske lojalister og katolske republikanere med drømmer om et forent Irland.
Borge går inn i konflikten og skildrer levende hendelser og årsakssammenhenger fra den gangen på en varm og respektfull måte, samtidig som han vever tråder som tar oss tilbake til i dag, der vi treffer og blir kjent med hans gamle nordirske bestefar Gus. Sprangene fram og tilbake forklares med at det er forbindelseslinjer mellom de gamle terrordådene i 1976 og de nye drapene vi blir presentert for tidlig i boka. Og i visse miljøers forbitrelse over politisk svik og drømmen om en ny vår, trekkes også bestefaren til Bull (og dermed også Bogart Bull) inn som en slags ufrivillig deltaker.
Øistein Borge:
Det som aldri dør
Font
296 sider
De vonde sårene og de tette familiebåndene skildrer Borge med emosjonell troverdighet, i et direkte og energidrevet språk som driver historien effektivt framover. Men de mange sprangene som foretas for å knytte trådene sammen, oppleves av denne leser som noe uforløst, eller kanskje mer presist som «noe oppkonstruert». Den nordirske konflikten var komplisert, med mange stridende fraksjoner, og dette skildrer Borge godt. Både miljø og stemninger trer klart fram, men samtidig blir den historiske bakgrunnen – med politistyrker og politiskmilitante organisasjoner som IRA, Provos, RUC, UVF. PSNI, BA og UDA – stående litt i veien for selve plottet.
Selv for en som betrakter seg som litt mer enn middels interessert i den nordirske konflikten, blir det i Det som aldri dør etter hvert vel mange personer og fraksjoner med kryssende linjer å holde styr på. Det gjør det vanskeligere å bli sugd betingelsesløst inn i fortellingen, og kanskje det også medvirker til at selve klimakset, med linjer helt til topps, ikke oppleves som helt troverdig.
Øistein Borge har gjennom sine to bøker vist at han behersker kunsten å bruke historisk materiale til å bygge plot, og han har introdusert oss for kriminaletterforskeren Bogart Bull, en mann det er lett å like. Men i Det som aldri dør står historikeren Borge litt i veien for forfatteren Borge for at budskapet skal nå hele veien fram.
LEIF GJERSTAD
(Hovedfoto: Gabriel Ramon / Font)
