Lyrisk: Knut Ødegård har skrevet en av årets rikeste og beste diktsamlinger.
Vi skriver første søndag i advent. Den hektiske julestria er i gang. Forfatteren Vidar Kvalshaug skriver på fjesbok-veggen at han allerede har begynt å se fram mot dagene som følger julekvelden. Den siste av Edvard Hoem har han pakket inn som gave fra katten, den skal han glede seg til i romjula: – Da finner man lettere stunder og tidslommer hvor det er akseptabelt å sippe litt.
Vidar anbefaler i samme innlegg Knut Ødegårds diktsamling av året: Tida er inne. Hadde han ikke allerede lest den, tror jeg sikkert han ville ha pakket inn også denne som «gave fra katten». Vi skal i hvert fall selv legge boka under treet. Tida er inne er rett og slett ei magisk diktsamling.
Knut Ødegård (f. 1945) som vekselvis bor i Reykjavik og Molde, feirer i år 50-års jubileum som dikter. Debuterte gjorde han i 1967 med samlingen Drøymaren, vandraren og kjelda, etter dette har det blitt et førtitalls bøker. Diktene er utkommet på 37 språk. De senere årene har han i fire kritikerroste bind, gjendiktet Edda-diktene. Tida er inne er hans første diktsamling på åtte år.
Årets samling gir leseren følelse av å vende sider i et personlig fotoalbum. Fra barndom til aldring og forfall. Kritikken har vært overstrømmende. Henning Howlid Wærp i Aftenposten fastslår at Ødegård med Tida er inne må regnes blant våre fremste poeter. Sindre Ekrheim i Humbaba.no skriver: Vel kan ei kalle dette biografiske dikt, men så oppdagar ein at her er både økodikt, minnedikt, profetiske dikt, historiske dikt, dikt om dei pågåande krigane og vene kjærleiksdikt. Knut Ødegård har skrive ei av årets beste diktbøker.
Ingen overraskelse at samlingen ble nominert til Bragepris. Fra juryens begrunnelse sakser vi: – Tida er inne er ei vital og framfor alt modig diktsamling, gjennomsyra av dristig biletskaping og vilje til å lysa opp dei mørke- og tabubelagte romma i vår tid.
Første søndag i advent henter vi to dikt fra den rikeste og mest hjertevarme diktsamlingen jeg har lest i år.
MOR
Eg har ei mor i blå kåpe.
Ho grip handa mi, eg er
liten eg er redd, ho
leier meg.
Kåpa hennar er
stjernesådd.
Det er så høg snø
her vi går i den ubrøytte
Mjølkevegen: Ho
og eg.
***
GAMALT EKTEPAR PÅ TUR
Vi gamle ekteparet går
på tur, eg med
staven ja. Du seier kjenn kor
sola varmar, Knut. Det er jo sommar
framleis, sjå kor gult dei lyser
smørblomane i grøfta der.
Og så kjem vi
til ein forlaten leikeplass
og du vert omskapt til ei småjente du
og set deg i ei gynge og du gyngar opp
mot himmelen og ned mot det botnlause
og opp igjen i himmelen,
og ned, og opp, ned opp ned
men då stilnar den gynga,
sakte: du slår ikkje
lenger til med føtene ut
men lèt det roa seg ned
og du byrjar skjelva. Vi set oss
seier eg, litt på benken her
vi to.
Det svimlar for meg
seier du, eg toler ikkje dette lenger.
Kom seier eg og tek deg,
vesle jentungen i handa, stør meg
med staven i den andre.
Litt skeivt kjem vi heim
den søndagen frå tur, vi. Du
og eg. Og sakte
stryk eg deg over håret
som for litt sidan fauk gjennom
universet: Du som for litt sidan var ei lita jente
i ei gynge.
