Redaktøren i Scenekunst.no er kritisk til bølgen av romaner som blir gjort om til teater. Men for Oliver Lovrenski ga det mye inspirasjon å se sin egen roman på scenen. Nå skriver han dramatikk selv.
– Å se teaterstykket for første gang er den beste opplevelsen jeg har hatt med boka siden jeg ga den ut. Det var større enn alle priser. Det var helt sinnssykt, sier Oliver Lovrenski (22) til Bok365.
Den unge forfatteren mottok hyllest av kritikerne og en rekke priser for debutboka «Da vi var yngre» da den kom i 2023.
I år ble den intense oppvekstromanen omgjort for scenen og satt opp som forestilling ved Det Norske Teateret – med Aksel Hennie som regissør og Jonas Benyoub i hovedrollen.
Denne uka ble teaterstykket nominert til to Hedda-priser, både for beste hovedrolle og beste forestilling for ungdom. Det ble i tillegg klart at forestillingen som har spilt for fulle saler hele våren, blir satt opp på Hovedscenen ved Det Norske Teatret til høsten.
Forfatteren er selv imponert over prosessen.
– Jeg var ikke involvert i det hele tatt i å lage teaterstykket, forteller han.
– Jeg møtte Aksel Hennie én gang, og så gjorde han greia si. Og jeg er veldig imponert. Han har klart å ta følelsen i boka, og få den opp på scenen uten å gjøre det innmari teatralsk eller veldig nynorsk. Og Jonas har virkelig skjønt rollen, smiler forfatteren.
– Det er skikkelig inspirerende og jeg fikk lyst til å lage mer teater, sier 22-åringen og forteller at han allerede har begynt å skrive på dramatikk for teaterscenen.
Ikke alt egner seg
Det er bra at flere vil skrive for scenen, mener Julie Rongved Amundsen, ansvarlig redaktør i Scenekunst.no. Men hun er ikke udelt positiv til trenden med å benytte samtidsromaner som utgangspunkt for scenetekst.
– Som regel er skjønnlitterær prosa skrevet for å leses, ikke for å spilles. Og ikke alle tekster egner seg for scenen. Et jeg-perspektiv fungerer for eksempel dårlig som replikk, mener hun.
Den siste tiden har stadig flere bestselgende bøker blitt omgjort til teaterstykker. Både «Arv og miljø» og «Gjentakelsen» av Vigdis Hjorth er blitt teater, samme er Linn Ullmanns «Jente, 1983», Kathrine Nedrejords «Forbrytar og straff» og «Kvit, norsk mann» av Brynjulf Jung Tjønn – for å nevne noen. Nylig annonserte Riksteatret at «Kniven i ilden» av Ingeborg Arvola blir spilt som teater over hele landet, og Margit Sandemos serie «Sagaen om Isfolket» skal settes opp på Nationaltheatrets hovedscene.
Amundsen mener at romaner får for mye plass på norske scener.
– Da Hedda-prisene ble delt ut i 2019, ble det kommentert at en unormalt stor andel av forestillingene juryen hadde sett det året var dramatiseringer av romaner. Man har alltid laget teater av romaner, og det skal være rom for det, men da var det en skikkelig bølge. Det virket som om den roet seg en stund. Men denne og neste sesong har det tatt helt av igjen, forteller hun.
Teaterviteren frykter at adapsjonene gjøres av kommersielle hensyn, og ikke for å gi publikum en best mulig teateropplevelse.
– Det er påfallende at denne bølgen kommer tilbake så sterkt. Stykker basert på romaner av forfattere som Vigdis Hjorth eller Linn Ullmann er selvfølgelig salgbare. De er basert på bestselgere som mange har lest. Bare et halvt år senere kan folk se dem på scenen i teaterform. Det er et kommersielt fornuftig valg, sier hun, men legger til:
– Det er stor forskjell på om romaner egner seg for scenen eller ikke. Og ofte gjør ikke alle det. Da blir det kjedelig teater, og den dramatiske teksten fortrenges av det kommersielle.
Hatt suksess
Ved Riksteatret forteller de om stor suksess med å ta romaner til scenen. De siste årene har de laget teater av Olaug Nilssens «Tung tids tale», Nina Lykkes «Nei og atter nei» og «Bare Elling» fritt etter Ingvar Ambjørnsens «Ekko av en venn».
Riksteatrets nye sjef, Wenche Viktorsdatter Paulsen, forteller at hun er opptatt av å gi publikum det beste.
– Når vi skal dramatisere romaner, må det være fordi at vi tenker at de egner seg svært godt til scenen, skriver hun i en epost til Bok365.
Riksteateret skal nå sette opp Ingeborg Arvolas roman «Kniven i ilden» og i samarbeid med Det Norske Teatret skal de lage teater av svenske Faysa Idles abok «Et ord for blod».
Paulsen mener imidlertid at boktrenden på teaterscenen ikke er like aktuell kommende sesong.
– I programmet for 2025/2026 byr vi på ti ulike titler for hele landet. Bare én av dem er dramatisering av en roman. Jeg gleder meg imidlertid til å fortelle om en stor nyhet senere, der vi skal lage teater av en tegneserieroman for ungdom, sier hun.
Monica Tormassy/Det Norske Teatret
Ikke noe nytt
Teatersjef ved Det Norske Teatret, Kjersti Horn, skriver i en epost til Bok365 at det stemmer at de har tatt flere romaner til teaterscenen de siste årene. Men hun avviser at det er en bølge.
– Det er ikkje noko nytt at også romantekstar blir brukte som utgangspunkt for teateroppsetjingar, og eg tvilar på at dette er ein trend, skriver hun og fortsetter:
– For min eigen del, som regissør, har ei motivasjon vore å leite etter store, komplekse kvinnekarakterar – som i «Kristin Lavransdatter» og «Arv og miljø» – noko som diverre ikkje alltid er så lett å finne i den klassiske skodespelkatalogen. Ei anna motivasjon kan vere å leite etter forfattarstemmer med ulik bakgrunn, som med Oliver Lovrenski eller med prosjekt som «Hør her’a» og «Tante Ulrikkes vei». Motivasjonen kan sjølvsagt òg vere kommersiell, som med kva som helst prosjekt, men som teatersjef er eg uansett alltid på utkikk etter historier og tekstar som kan bli godt teater og som er viktige og relevante for eit breitt (eller smalt) publikum.
Horn legger til at hun sitt første år som teatersjef har flere romandramatiseringer, men også fire urpremierer av norske dramatikere, i tillegg til kontinuerlig tekstutvikling på Scene 3.
– Eg er særleg stolt over at vi til hausten presenterer ein ny urpremiere av Jon Fosse, samt eit nytt verk av Linda Gathu – ein fantastisk dramatikar som vi har initiert eit lengre samarbeid med.
Hun tror ikke at nyskrevet dramatikk vil forsvinne til fordel for romantilpasninger.
– Vi har god plass i repertoaret og skal nok få til både det eine og det andre, side om side.
Så stykket hver dag
Oliver Lovrenski forteller at det har gitt ham mye som forfatter å se sin roman bli dramatisert.
– Jeg har skrevet og jobbet fram historien. Men det å få det servert tilbake som noen andres kunst, var veldig sterkt, forteller han.
– Jeg blir sjelden inspirert av alt arbeidet rundt boka – som reising, intervjuer og sånt. Men å få historien presentert uten å være avsender, var utrolig inspirerende. Jeg så stykket hver dag i en uke.
