Den lydige bondekonen Zulejkha tvangsflyttes til Sibir under kollektiviseringen av Sovjetunionen, og får en personlig oppvåkning. Det som kunne vært en mektig og spennende historie blir en grei fortelling og repeterende skildringer.
Zulejkha åpner øynene er russiske Guzel Jakhinas første oversettelse til norsk, en historisk roman satt til 1930-tallets sosialistiske Sovjet. Bokens tittelperson bor i landsbyen Julbasj med ektemannen og hans fæle mor, Gammelheksa. Dagene er monotone og består av bønn, hardt arbeid og forsøk på å besøke gravene til de fire døtrene. Hverdagen slutter brått med kommunistenes plan om å utrydde folkegruppen kulakker, en sosial klasse bønder anklaget for å ikke ville delta i kollektiviseringen av jordbruket. Kulakker var altså fiender av staten. Her begynner Zulejkhas reise til den ugjestmilde sibirske taigaen.
Guzel Jakhina:
Zulejkha åpner øynene
Cappelen Damm
480 sider
Oversatt av Marit Bjerkeng
Tatar-identitet
Zulejkhas bønner er rettet mot Allah gjør det klart hun og mannen er muslimer, som resten av Julbasj. Dette er fordi de de er tatarer, derfor snakker de heller ikke særlig mye russisk. Tatarene er en tyrkisk folkegruppe i Russland som hovedsakelig er muslimer og livnærer seg av gårdsbruk. Mange er bosatt i Tatarstan som ligger sørvest i Russland. At Zulejkha er tatar er sentralt og en stor del av hennes identitet. Til tross for dette lærer leserne lite om dem. De blir en motsats til russerne, men forblir en anonym gruppe. For et russisk publikum vil tatarene være kjent, men ikke nødvendigvis for andre. Den norske utgaven er utstyrt med en ordforklaring, men heller ikke her er ikke tatar nevnt eller forklart.
Tungt og pompøst
I likhet med noen av sine mer kjente landsmenn, kjennetegnes Jakhina også av et tungt og tidvis pompøst språk. Beskrivelsene er lange, gjerne flere setninger eller en paragraf. Dette gjør at det som kunne vært stoiske skildringer om et brutalt, men ofte oversett kapittel i Sovjets historie, oppleves som overflødige:
Fiolette skyer gnir seg inntil hverandre, de puster svart. Tordenskrallene er hule og dype, det regner ikke. Det var som om stormen begynte på et øyeblikk, helt plutselig. Et vindkast slo luen av hodet hans. Ignatov våknet og styrtet etter den, og så alt rundt seg: hjelpe og trøste: Horisonten gynget, bølgene kastet seg skummende fremover, måkene for som piler gjennom luften, matrosene løp frem og tilbake som katter med ild i halen.
Sjelelig reise
Selv om lidelsen under det kommunistisk styret er til stede, tildekkes det av overflødige bilder. Skildringer følges gjerne opp av ytterligere skildringer skrevet i parentes. (Som meta-kommentarer på teksten, bortsett fra at det ikke er meta, men en fortsettelse på det som beskrives.) Det fremstår som et merkelig grep uten noen synlig hensikt, men kanskje det fungerer bedre på russisk?
Bokens tittel referer til Zulejkhas selvrealisering, en sjelelig reise som er et direkte resultat av den fysiske reisen hun tvinges til å gjøre. Fra å være en lydig hustru og svigerdatter i en patriarkalsk kultur, blir hun en egenrådig kvinne i en (mer eller mindre) likeverdig sosialistisk bosetting i Sibir i regi av kommunistpartiet.
Mye har vært skambelagt i Zulejkhas liv, men gjennom boken tvinges hun til et nytt levesett som endrer hennes forhold til seg selv, og dernest kvinnelig skam. Zulejkhas forhold til religion blir et sentralt bilde på endringen hun går gjennom. Den islamske troen er en av de få tingene leserne lærer om tatarene. Så hva betyr det for hennes identitet som tatar når hun etter hvert nesten slutter å be?
Død på alle kanter
Zulejkhas metamorfose fremprovoserer frem spørsmål om politikk. Det kan godt være noen opplevde personlig frigjøring ved å bli tvangsflyttet til Sibir, men hos Jakhina oppleves Zulejkhas nye vår heller som en romantisering av sovjetisk historie. Zulejkhas liv er et evig slit og det er død på alle kanter, men det er likevel svært lite kritikk av kommunistiske styret, ei heller som private tanker. Akkurat dette skiller seg ikke nødvendigvis fra annen sovjetisk såkalt “leirlitteratur” som skildrer en periode der veien til landsforræderi var kort. Likevel klarer jeg ikke å la være å undre meg over at Zulejkha, skrevet i 2015, ikke reflekterer mer over regimet. Kanskje går boken i en trend der Sovjetunionen blir stadig mer rehabilitert i offentligheten, og hvor Putin selv leder an?
En motsats til Jakhina er Agota Kristofs Tvillingtrilogi hvis korte setninger og nedstrippa språk lar historien snakke for seg selv. Zulejkha åpner øynene er en svært handlingsdrevet, så det er uheldig at alle bokens hovedtrekk nevnes på baksiden av omslaget til den norske utgaven. Da sitter en igjen med en bok med slak spenningskurve, hvis sjokkeffekt og brutalitet dempes av langdratte skildringer og noen ganger melodramatikk. Totalt sett blir effekten at heller enn å leses inn i større russisk litterær tradisjon, glir Zulejkha inn i rekken i den utskjelte sjangeren med det ufortjente navnet “damelitteratur”.
MAREN DAHL KELLER
