Denne minnevandringen i barndom på 50-tallet har kvaliteter ut over det Oslo-nostalgiske, bittersøte og rørende. Forfatteren klarer å overraske, skarpe stemmer legges til, og fortellingen om jenta Agathe veksler elegant mellom lyse og mollstemte partier.
Romanen er både musikalsk skrevet, og gjennomsyret av musikkopplevelser. Dette gjør den universell, selv om Oslo-kjennere nok vil nyte noen nyanser mer enn oss andre. Lille Agathe ble født inn i en gjenforent familie med ferske sår fra verdenskrigen og nazistenes herjinger. Et finstemt orkester av bipersoner akkompagnerer Agathes barndomsminner: Mormor var en gang operasanger, og er den trygge matriarken. Mamma er profesjonell pianist, vakker og kynisk, men synker sammen på pianokrakken og blir en jentunge når morfar blir en kjøttetende plante og hvisker i øret på jentungen. Unge onkel Jannik vil ikke bli arkitekt, han rømmer til sjøs. Og på Greåker bor fars familie, der det eneste eleverte innslag i klassekulturen er oldemors forventning om Jesu gilde saler. Nabogutten Grim har cerebral parese, men også øyne i nakken, øyne på hvert hårstrå. Har utviklet en ekstrem observasjonsevne og vaktsomhet, sier at det må «sånne som oss». Det kunne jo dukke opp en veps. Eller faren han kaller Thoresen, som er verre djevel enn både Hitler og Terboven. Agathe hopper inn i Grims hode, og gjengir alle de rike og personlige skildringene den nesten språkløse skal ha betrodd henne om sitt liv. Han er kilden til eventyr på eventyr, denne «kreklingen» som for faren sin bare er ful og grim.
Toril Brekke:
Alle elsket moren din
Aschehoug
333 sider
Urban heimstaddikting
Brekke leverer et godt stykke urban heimstaddikting. Livet i en soignert villa på Bekkelaget, i Oslos nye arbeiderstrøk, i de bruneste kneipene og på de nybygde skolene males ut med både sjarmerende og mindre sjarmerende særtrekk. Samtidig er romanen et tidsbilde tatt høyere ovenfra. Et gjenfødt Europa er i endring og skaper en merkbar ny takt, særlig når vi følger en reise gjennom Sverige, Danmark, Tyskland og Nederland til kusine Madeleines slott i Frankrike i 1954. Men det er likevel menneskenes indre liv som engasjerer mest. Særlig rørende er skildringene av hvordan den seks år gamle jenta blir lillebrors reservemamma. Morsrollen, i alle dens fasetter og funksjoner, er et hovedtema.
Aktiverer alle sanser
Som i den nært beslektede romanen Marmor fra 2014 lar Toril Brekke sin hovedperson søke en forklaring på sin egen mors følelsesmessige fravær, og lete etter svar som kan forsone både døde og levende. I årets roman er mamma kanskje ikke direkte kald, men svært oppslukt av seg selv og sitt delvis tapte kunstneri. Det er hennes gamle musikervenn som ytrer tittelordene i romanen, og i et skjellsettende øyeblikk forstår Agathe at mamma nok aldri burde hatt barn. Stefaren Isaks ord skaper også stor resonans, han sier at mamma er som et følsomt barn – og at følsomme barn ofte er noen egoister. Da Agathe gjentar ordene i et middagsselskap hos mormor og morfar slås en usynlig kile inn i storfamilien, en front dannes mellom de som er enige og de som tar mammas parti. Brekke aktiverer alle sanser i skildringer som underlig nok er både utpenslede og knappe: «Og svaret bare datt ut av ham, som et råttent bær, som en munnfull svidd grøt. Et plopp mot bordet.»
Overflødige distraksjoner
Nostalgien gjennomsyrer hele Agathes beretning, men det er med en ikke-ironisk distanse hun gjenkaller sin oppvekst. Hun synger i NRKs jentekor, hun får prøve seg på både fløyte og piano, og hun får bli med på Metropol og høre Big Chief Jazzband. Musikken blir knagger hun kan henge minnene på, sammen med tidens aktuelle smaker, fra fiskekabaret til knallrosa leppestift. Forfatteren fanger den unge jentas oppsperrede sanser og ubesudlede evne til henførelse, noen ganger i lange setninger som nesten kollapset under vekten av klisjébelastede bilder og metaforer: «Musikken puster, skjelver, taler, gråter, i skinnet fra ett levende lys; det var alt vi fant, Isak og jeg, da mamma ba; slik sitter vi nesten i mørket, slik skimter vi de første stjernene som viser seg; snart blir de mange, og de brister, i fryd, vet jeg, over tonene.» Det er likevel ikke slike pusteøvelser som irriterer denne leser mest. Tvert imot er det de stadige små innsmett og distraksjoner som skurrer litt, bryter opp, og tidvis virker overflødige eller påklistret. Det er vanskelig å se hvorfor forfatteren ikke har vært mer gjerrig med slike korte tablåer, særlig når de heller utvanner enn gir kraft til karaktertegning og handling.
På de siste 15-20 sidene øker følelsen av hjerteklapp og åndenød, både i tekst og leser. Sjelden har en forfatter beskrevet den overveldende følelsen av pubertet så sugende, som en uventet brottsjø som varer og varer, i setninger helt uten pustepauser, tunge av blodsymbolikk. Denne innspurten er verdt anstrengelsen, og selve slutten får hele romanen til å funkle i enda flere fasetter.
MAY GRETHE LERUM
(Foto: Tine Poppe)
