DAGENS SOMMERGJEST: Marte Stubberød Eielsen er usikker på hvem hun aller helst ville invitert på sommermiddag - men en forspilt bordplassering glemmer hun aldri.
Marte Stubberød Eielsen har tidligere vært kulturredaktør i Klassekampen og redaktør hos Nationaltheatret. Hun har i tillegg skrevet sakprosaboken Pillen – historien om 1900-tallets viktigste oppfinnelse. Tidligere denne våren startet hun i ny jobb som redaktør i Res Publica. Nå ser hun frem til bokhøsten – som hun mener blir spesielt bra hos Res Publica:
– Res Publica er et lite forlag som fanger tidsånden. Det kan jeg si med beskjedenheten i behold, siden jeg er ganske nyansatt. Til høsten har vi bøker om terrorisme og fremmedfrykt, oligarker, demokratiets sammenbrudd og høyrepopulisme, men også lysere temaer som betydningen av organisering og en original dannelsesreise med Harley til Honningsvåg. Vi har titler av Anne Bitsch, Oliver Bullough, Helga Pedersen og Jonas Bals på høstlista, for å nevne noen av de fine forfatterne våre. Den som vil være oppdatert i samfunnsdebatten, må følge med på utgivelsene til Res Publica!
– Hvor tilbringer du ferien?
– Jeg er stort sett på hytter rundt forbi, Tjøme, Hvaler, Mylla – og så vil barna gjerne til utlandet. Vi strekker oss så langt som til København i år. Dit kan vi reise uten å fly og uten pass.
– Hva må en god sommerferie inneholde?
– Barna, bøker, bading – og veldig gjerne sol og godt makrellfiske.
– Hvilken bok er den beste du har lest så langt i år? Og hvilken ligger øverst i bokbunken i ferien?
– Den beste så langt i år, må være Yohan Shanmugaratnams Vi puster fortsatt, en personlig, sår og varm fortelling om rasisme og røtter. I sommer har jeg laget meg en fin liten bokbunke, og øverst troner min gode venn Marte Magnusdotter Solems nye roman Noe av betydning. Boka kommer ikke før i august, men jeg har vært så heldig å få et prøvetrykk. Romanen handler om en mor og filmskaper som opplever at alt rakner; hvem er man da? Jeg tror boka både er hudløs, gjenkjennelig og veldig morsom.
– Hva ville vært tittelen på boken om ditt liv?
– Ha ha, hvilken anledning til litt snikskryt! Carsten Jensen har noen poetiske, fine titler jeg kanskje kunne lånt: Jeg har sett verden begynne eller Jeg har hørt et stjerneskudd. Kanskje jeg skulle gått for noe litt mer opprørsk? Hva med En plutselig frigjørende tanke (Kjell Askildsen) eller Mor Courage (men ikke ironisk, som hos Brecht). Jeg er veldig glad i Nordmarka, så kanskje: Jeg skal til Katnosa i kveld (Jan Wiese). Eller hva med å kombinere naturskildringen med det poetiske og politiske: Kjærleikens ferjereiser (Edvard Hoem). Eller rett og slett bare rappe en fra Heidi Linde: Nu, jävlar!
– Automatisk fraværsmelding eller litt mailsjekking fra stranden?
– Begge deler, tenker jeg.
– Hva står på bordet hvis du får velge ditt perfekte sommermåltid?
– Hjemmefisket makrell og jordbær fra pappas lille åker. Eller sjøkreps fra nabo Olav på Asmaløy.
– Hvem ville du invitert til bords, hvis du ikke kunne velge familie eller kjæreste?
– Tja, si det. Kan jeg heller fortelle en bokrelatert historie om å bli invitert til bords? Da jeg var kulturredaktør i Klassekampen tidlig på 2000-tallet og var invitert på Oktobers julefest, uteble jeg, av en nokså prosaisk grunn, tror jeg. Sånne forlagsfester pleier jo å være minglefester, så jeg tenkte at det neppe var noen som la merke til mitt fravær. Men så viste det seg at det slett ikke var noen minglefest, det var langbord med bordplassering, og jeg var plassert mellom Dag Solstad og Geir Berdahl. Hvis jeg ikke husker feil, var det var min gode kollega Alfred Fidjestøl som reddet kvelden og konverserte de to eminensene. Det var ganske flaut, men det ble jo noe å le av i ettertid.
– Ditt beste ferieminne?
– Det må være min barndoms somre, da vi, etter det som føltes som en evighet i bil, endelig kom frem til Møllegata i Mandal, der farmor og farfar bodde, og vi fikk en god klem og en pinneis. Så tøffet vi ut til Krågøy i «motorbåden», og var på øya i tre uker til ende. Vi bada, hørte på radio, og lå værfast mer enn én sommer. «Til slutt hadde vi bare knekkebrød og rødvin igjen», som jeg skrev i en skolestil en gang.
– Hvem i Bok-Norge vil du helst gi en blomsterbukett?
– Uten forfatterne, ingen bøker. Jeg gir gladelig en bukett til alle dem som ofrer sikker inntekt og trygge arbeidsrammer for å svette over tastaturene og skape stor litteratur!
– Hvis du fikk være kulturminister for en høst – hva er det første du ville gjort?
– Jeg ville selvfølgelig utvidet Kulturrådets innkjøpsordning for sakprosa. At gode sakprosatitler med stor demokratisk, dannende og litterær betydning må vektes mot hverandre før et lite utvalg av dem får plass i landets bibliotekhyller, er bare ikke bra nok.
– Og, siden jeg jobbet på Nationaltheatret til inntil nylig, ville jeg tatt grep om rehabilitering av det akk så slitne Nationaltheatret. Teater og sakprosa til folket!
– Hvilken overskrift håper du å se på BOK365 til høsten?
– Anette Trettebergstuen revolusjonerer innkjøpsordningen for sakprosa. Bokbransjen og leserne jubler
– Hvilket spørsmål burde vi ha stilt deg? (Og hva ville du ha svart?)
– Hva er ditt beste sommerord? Solgangsbris. Og det mest treffende? Kjønnslat. Det var Anne Lindmo som brukte det i et intervju en gang, om alle damene som ikke kan kjøre båt, men som ligger i baugen og soler seg. Jeg har selv vært blant disse kjønnslate i mange år, men nå har jeg skjerpet meg og tar med meg barna og kjører på tur. Men noen stor skipper blir jeg aldri, og hver gang jeg skal legge til, håper jeg at det ikke er noen kjente på brygga.
