"Amazon oversvømmes av pseudonymforfattere generert av kunstig intelligens (KI), falske titler av ekte forfattere og falske klikk fra digitale svindlere. Om forfatterne – og utgiverne – nå ikke handler resolutt, kan det rakne totalt", skriver Forfatterforbundets leder Eystein Hanssen.
Falske bøker dukker også på Goodreads-profilene til veletablerte forfattere. Goodreads er en plattform hvor lesere anmelder, anbefaler og deler tips om litteratur. Plattformen er eid av Amazon.
I et blogginnlegg forteller den amerikanske forfatteren Jane Friedman om hvordan hun har oppdaget at bøker skrevet av KI-roboter oppgir henne som forfatter. Altså bøker hun selv aldri har skrevet. I samme innlegg forteller hun også hva som skjedde når hun rapporterte misbruket til Amazon:
Amazons svar: “Please provide us with any trademark registration numbers that relate to your claim.”
Forfatterä
Jane Friedman hadde ikke varemerkeregistrert sitt navn, og dermed ville ikke Amazon fjerne «verket» fra sin tjeneste. Det er neppe mange blant oss forfattere som har varemerkeregistrert våre egne navn. Men det kan vi faktisk, i dette skjemaet hos Patentstyret. Jeg har gjort det nå. Ikke at jeg er Norges mest kjente forfatter, men det kan i hvert fall ikke skade. Men det er neppe nok å varemerkeregisterere; bør utgivere og distributører ha plikt til å sjekke identiteten på den som står oppført som forfatter for å sikre mot svindel?
Man skulle tro at forfatteren kunne få kreve titlene fjernet fra sin Goodreads-profil – det er tross alt identitetstyveri det dreier seg om. Men nei. Da må forfatteren henvende seg til noen av de «frivillige bibliotekarene» på Goodreads, og be om hjelp til å redigere vekk den falske tittelen.
Et hav av forfattere som ikke fins
I New York Times kunne man for noen dager siden lese om hvordan reiselitteraturen oversvømmes av KI-genererte håndbøker. Fulle av tips fra automatiserte internettsøk, fra andre reisebøker matet inn i den aktuelle KI-roboten som har «forfattet» det hele, eller KI-genererte illustrasjoner fra bildebanker.
Også her er forfatterne fiktive personer – komplette med KI-genererte portretter av mennesker som ikke fins. For så vidt ikke helt nytt i forleggersammenheng. Franklin W. Dixon, som sto som forfatter av bøkene om Hardy-guttene, eksisterte aldri. Mange forfattere har skrevet under dette pseudonymet. Mange reisebøker har også tradisjonelt vært skrevet «på dugnad» av større redaksjoner, med flere forfattere.
Det er likevel en vesentlig forskjell på F.W. Dixon, eller en utgivelse av Lonely Planet, og de KI-genererte håndbøkene, fordi det i de KI-genererte bøkenes tilfelle ikke er åpenhet rundt hva som er skrevet av et menneske, og hva som ikke er det.
En artikkel i nettmagasinet Vice viser hvor ille det faktisk står til: På et gitt tidspunkt for et par uker siden var 19 – nitten – av 100 bøker i kategorien «Best Sellers in Teen & Young Adult Contemporary Romance» skrevet av ekte forfattere. Resten var KI-genererte. Disse KI-bøkene har nå forsvunnet fra listene, men tilbys fortsatt for nedlasting og salg fra Amazon.
Digital svindel
Hvordan kan dette skje? Jo, den som har produsert den KI-genererte boka, har også engasjert en click-farm, en kommersiell trollfabrikk som ved hjelp av automatisering og billig arbeidskraft produserer enorme mengder lenkeklikk. På den måten får disse bøkene høy rating, og kjøpes for nedlasting av godtroende lesere. Det kan godt være at den som har brukt KI til å generere teksten og click farmen er samme enhet, og som mottar royalty for nedlasting.
Det stopper heller ikke der. Forfatteren Elizabeth Holland opplevde å bli trukket med i dragsuget som en falsk forfatter. Altså en falsk falsk, for Holland er ekte nok. Men hennes verk endte på en liste over bøker som ble beskyldt for å være KI-genererte. Hva gjør man da? Kanskje står man faktisk sterkere med et varemerkebeskyttet navn.
Om ikke Amazon får kontroll over dette, utgjør det et enormt kommersielt problem for gigantens boktjeneste. Mange vil sikkert tenke at det er like greit om Amazon skulle få det litt vanskelig. Men hvis store inntekter kan lures ut fra Amazon og andre tilsvarende aktører med KI, taper også de seriøse forfatterne.
Mer årvåkenhet
Problemene synes foreløpig å ramme engelskspråklige forfattere, men det er neppe snakk om annet enn tid før forfattere som skriver på andre språk også rammes. I den sammenhengen er det interessant å minne om lydboktyveriet fra norske strømmetjenester for et par år siden.
Med slike lyd-databaser på avveie vil KI-selskapene tilgang på store mengder nyttig data. De støvsuger allerede nettet for all tilgjengelig informasjon med automatiserte crawlere. Innsamlet data kan brukes til å lære opp KI-roboter til å generere lydbøker der stemmen er en etterligning av en kjent innleser, skrevet av en klonet forfatter. Store inntekter kan forsvinne for opphaverne.
KI krever et enormt løft i årvåkenheten både hos oss som forfattere, og hos de som forvalter våre rettigheter. Idet et verk overlates til en utgiver, må vi som opphavere kunne stole på at utgiveren er disse problemstillingene bevisst.
Samtidig kommer ikke forfatteren unna ansvaret med å opplyse om hvordan et verk har blitt til. En slik opplysningsplikt er i Norge allerede nedfelt i normalkontraktverket, men vi er nå i en helt ny situasjon.
KI-problemet er så stort, så omfattende, at skribentorganisasjonene må samarbeide over landegrensene. Og vi må ha politisk drahjelp fra politikere som anerkjenner og forstår utfordringen.
EYSTEIN HANSSEN
