Stivnet mellombok

Trolig et hyggelig familieprosjekt, men det er en forglemmelig bok i Roy Jacobsens bibliografi.

Roy Jacobsen har brukt historisk epoker og hendelser som forelegg for romaner før. Da har han formet historien(e) med eget språk og klo og gjort det til besettende fortellinger. I den nye romanen har han i all hovedsak gitt fra seg denne muligheten. Eller hva er nå romangrepet her? Hvorfor er ikke dette sakprosa? Forfatternes forklaring finnes i etterordet. Gjenfortalt er det slik:


Roy Jacobsen og Anneliese Pitz:
Mannen som elsket Sibir

Skjønnlitteratur
Cappelen Damm
282 sider

En kvinne kom til Roy Jacobsen i 2006 med et håndskrevet manuskript. Det var etter hennes oldefar Fritz Dörries og var på rundt 190 sider. Oldefaren skrev på Sütterlin, en gotisk håndskrift som tysk skoleverk sluttet med mellom verdenskrigene, men Jacobsens kone, Anneliese Pitz hadde lært dette av sine besteforeldre og transkriberte verket. Hun virker å være sentral i utformingen av denne boka, selv om hun ellers er the woman behind the man behind the wheel. 

Så er det en roman?

Ekteparet begynte å reise i Sibir, innhente opplysninger og finne ut mer om Dörries. Om hvorfor dette er en roman, skriver de i etterordet at de:

«…begynte å sette sammen en struktur, et forberedende arbeid som etter hvert tilsa at det måtte bli en roman, en realistisk og kildenær roman. En roman som bestreber seg på å beholde erindringsverkets perspektiv. Men som også tillater oss å innføre en narrativ struktur, en litterær orden, dramaturgi. som gir oss frihet til å gjette der kildene tier, tette hull og bygge broer.»

PAR I BOK: Anneliese Pitz og Roy Jacobsen har forfattet Sommerfuglelskerens bok sammen. Foto: Fra forlaget/privat.

Omfanget av fiksjonalisering er umulig å ettergå, men for en leser som skal finne ovenfor nevnte forklaring først i etterordet, fremstår teksten som en utskrevet dagbokfortelling, en sakprosareise uten romanens vanlige konflikter og dramatiske strukturer. Hele fortellingens premiss er uklar. Bokas undertittel, En sommerfuglsamlers erindringer fra Øst-Sibir er ikke med på å klargjøre. Verket er også rikt belagt med tegninger og små vignetter som vitner om noe autentisk, noe som har funnet sted. Alternativet er selvsagt at hele forelegget er funnet på, men intet tyder på det.

Ekteparet Jacobsen/Pitz har så visst ikke gitt oss noen «Roy Jacobsen-roman» denne høsten.

Slik-levde-vi-der

Språket man kommer inn i er likeframt og dagligdags og som oftest uten fakter, overdrivelser eller skjønnmalinger. Tvert i mot er det gammelmodig og jeg-sentrert. Teksten er nokså teknisk med masse latinske arts- og dyrebetegnelser. Det er en gjenfortelling av bragder og farer, en slik-levde-vi-der-fortelling, nærmest fri for ettertanke og følelsesmessige vendinger. Den gir en assosiasjon til Roald Amundsens verker fra ekspedisjoner. Å lese en Roy Jacobsen-roman på rent riksmål er uvant og det tar lang tid før jeg aksepterer at stemmen og regien så til de grader tilhører Dörries og ikke romanforfatternavnet på forsiden av boka.

Om å dø hurtig

Tidlig i teksten fortelles det:

I november la snøen landskapet under et hvitt likklede og jeg assosierer bevisst til døden her, for dette landskapet sovner ikke stille inn eller går i dvale, det ser rett og slett ut som det avgår ved døden. Enkelte vinterfugler var likevel å finne, dessuten drev vi jakt på ulv og rev. 

Men noen kapitler før var mye av det samme innholdet i skiftet skildret med den kjente jacobsenske språkklo og tekstlige tetthet:

I Øst-Sibir er ikke høsten en lang og skjønn død, som i Europa. I løpet av bare noen uker forvandler bladenes farger seg fullstendig, før noen voldsomme vinder plutselig feier alt på havet og etterlater seg et svart og arrete land. Trekkfuglene svevde over oss i veldige skarer. 

Forskjellen er betydelig.

Seks år på én tur

Fritz Dörries er på ekspedisjon i seks år på 1870-tallet. Han samler sommerfugler som blir systematisert og sendt hjem til Tyskland, men det er nok av rovdyr og overraskelser som truer både liv og virke. Han startet i Japan og skipes videre til Yokahoma før Vladivostok og Sibir. Den rene, linjære røverfortellingen består av å fange tiger, skyte leoparder, holde seg med hund som er halvt ulv, leie små bjørneunger i bånd og selge dem til sirkus samt observere et vell av planter, fugler og sommerfugler.

Midt i skjønnheten foregår det kriger og kamper mellom soldater og lokalbefolkning, urfolk og streifere, avrettelser, nedskytinger, hevn og annen faenskap, som blir en grei kontrast. Men som før antydet: Dette summeres i liten grad opp og blir til noe større.

Fritz Dörries leverer sin bok og forlater scenen. Og boka forlater oss her, i både villrede og skuffelse.

VIDAR KVALSHAUG

.

 

 

-- annonse --