Sprinterne

Da er OL i gang. Fredag var den storslagne åpningsseremonien i Rio til ende. Under innmarsjen var det ved siden av arrangørlandet Brasil, den lille flyktningetroppen som marsjerte inn under FN-flagget som fikk størst jubel. Slikt varmer.

Akkurat innmarsjen er blant de fineste øyeblikkene under ethvert OL. Glade idrettsutøvere fra alle verdenshjørner setter hverandre i stevne for fredelig konkurranse: Det viktigste er ikke å vinne, men å delta.

Men olympiske leker kan også misbrukes politisk. Det mest kjente eksempelet er OL i 1936 da nazistene arrangerte vinterlekene i Garmisch-Partenkirchen og sommerlekene i Berlin. Kontroversene var mange før og under lekene, i Norge var det mange som advarte mot deltakelse i propaganda-eventyret. På friidrettsstadion i Berlin var det en farget amerikaner som tok fire gull. Jesse Owens (1913-1980) fra Alabama var selv sønn av en tidligere slave. Hans prestasjoner passet dårlig til nazistenes forestilling om den ariske rasens overlegenhet.

Kort etter Berlin-OL skrev Nordahl Grieg (1902-1943) sitt berømte dikt «Sprinterne» – illevarslende om det som skal komme. Diktet fikk først plass i samlingen «Håbet» (1946), tre år etter at Nordahl Grieg var blitt skutt ned og drept i et bomberaid over – Berlin.

Sprinterne

Niggeren Owens sprinter,

germanerne stuper sprengt.

Det blonde stadion undres,

og Føreren mørkner strengt.

Men tenk da med trøst på alle

jødiske kvinner og menn

som sprang for livet i gaten

– dem nådde dere igjen.

Nordahl Grieg

Les også: Nordahl inntar nettet