Sportens flyktige øyeblikksestetikk

Idéhistorikeren, sosiologen, filosofen – ja, den intellektuelle altmuligmannen – Rune Slagstad er aktuell med ny bok. Eller, ny og ny: Den meningsløse sporten, som her foreligger ved Cappelen Damm, er i grunn en halvert og revidert utgave av (Sporten) – en idéhistorisk studie fra 2008, hvor også På sporet av en nasjon opprinnelig inngår, som utgis simultant med Den meningsløse sporten som egen bok. Begge verkene kretser rundt utviklingen av den moderne sporten fra 1800-tallet og frem til i dag, den hyperkommersielle TV-sportens tid. Men der På sporet av en nasjon har et overveiende nasjonalt fokus, handler Den meningsløse sporten i hovedsak om sportens «postnasjonale uttrykk med kulminasjonen i den globale fotballkulturen» (s. 7).

Rune Slagstad, :
Den meningsløse sporten

Sakprosa
Cappelen Damm
354 sider

Ikke dermed sagt at sistnevnte er en ren fotballbok. Snarere tvert imot: Med sine 354 fyldige sider behandler den et vell av ulike temaer. Her er langtekkelige innføringer i Munchs vitalistiske kroppsmotiver i senere malerier, lesninger av Nietzsche som en slags proto-sportsfilosof, dyptpløyende tolkninger av OLs sjefsarkitekt Pierre de Coubertins handlingsideologi, refleksjoner over dopingproblemet i sykkelsporten, korrupsjon i toppfotballen og ikke minst historiske gjennomganger av stadionarkitektur og medieutvikling.

Slagstads anliggende består i å vise at sporten er blitt et postmoderne og postnasjonalt fenomen som er forankret i og bestyrker det nasjonale fellesskap. Han analyserer sport gjennom en estetisk linse. Sportsspetakkelet er for Slagstad «en ikke-repeterbar, estetisk engangsbegivenhet» (s. 227), en performativ øyeblikkshendelse. Dette er et perspektiv som ikke er uten opponenter. Eksempelvis finner man bakerst i boken en lengre replikkutveksling mellom Slagstad og Kjartan Fløgstad (s. 299–328), som er udelt kritisk til Slagstads prosjekt. Men uansett om man deler eller misbilliger Slagstads estetiske utgangspunkt, er hans betraktninger for besnærende til ikke å utforske dem nærmere.

Sportens uforutsigbarhet og religiøsitet

Slik jeg leser Slagstad, ligger noe av sportens uforlignelige tiltrekningskraft i dens motsetninger: Den er institusjonalisert, avgrenset i tid og rom (stadion, spilletid) og underlagt det spesifikke spillets regler, samtidig som resultatet alltid er uvisst. Til denne dramaturgien hører den prekære kombinasjonen av det plutselige og høydepunktet (s. 315). Ingen vet helt hva neste slag/spark/kast vil medføre, og kampforløpet er i høyeste grad uforutsigbart – høydepunktet kan komme når som helst. Det hører til sportens normalitet at en forbereder seg på det ikke-normale (s. 233). Således er sporten en «iscenesettelse av det ukalkulerbare» (s. 232).

Dessuten vil enkelte mene noe av sportens utbredelse skyldes at den har visse likhetstrekk med religionen. Ikke sjelden er sporten blitt regnet for å være en slags areligiøs religion, et samlingspunkt hinsides religiøse skillelinjer. Det er ikke uten historisk belegg. Poenget for Coubertin, mannen bak det moderne OL, var nettopp å gjøre olympismen til det tyvende århundrets religion, en sekulær og forsonende religion basert på esprit du sport (s. 178). Coubertin ville skape «en normativinstitusjonell ramme for en moderne, demokratisk sport» (s. 163), (…) endog han holdt seg med misogynistiske og rasistiske forestillinger (s. 164, 210).

Slagstad ser enkelte likheter, men også avgjørende forskjeller, mellom sport og religion. Især på fotballens område tydeliggjøres det. For fotballen inneholder unektelig mange kultisk-rituelle elementer. Fansen har sine egne ritualer i forkant og etterkant av en kamp, de synger sanger, ikler seg spesielle antrekk, hyller sine favorittspillere som kvasi-guddommelige ikoner, for ikke å glemme at de har sine egne katedraler: hjemmebanen (s. 242). Men der religionen er orientert mot det hinsidige, det evinnelige, det opphøyede og transcendente, konsentrerer fotballen seg om det som skjer her og nå, det verdslige og flyktige. Fotballsporten er en feiring av det kontingente, av det forbigående, og er i den forstand meningsløs, mener Slagstad. Den er «et ritual for innen et avgrenset tidsrom å nyte det ukalkulerbare ved den menneskelige kropp og natur» (s. 235, 316). Argumentet er overbevisende, og det lar religionens så vel som fotballens særpreg komme frem og skinne i sin egen rett.

Etterlyst: flere essays

Det skal vanskelig gjøres å laste Slagstad for manglende samfunnskritisk brodd, selv om jeg aner at det er det kritikere à la Fløgstad gjør. Like fullt tar jeg meg stedvis i å savne en mer eksplisitt problematisering av sportens idealistiske aspekter: grasrotbevegelser, supportereide lag, protestbevegelser, lojale fanskarer som forlater sine barndomsklubber og danner protestlag etter hvert som en velbemidlet oljesjeik overtar. Vel og bra er den grundige historiske gjennomgangen av den moderne sportens tilblivelse, kommersialisering og globalisering, men mangler det ikke noe? Hvorfor er ikke arbeiderklasserøttene til mange av storklubbene drøftet mer inngående? Er ikke fenomenet vennskapsklubber, som gjerne deler politiske kampsaker og står i solidaritet med hverandre i utenomsportslige affærer, verdt å vie noen ord? Hva med supporterbataljoners massive mobilisering mot grådige eiere som utelukkende driver klubben for egen økonomisk vinning?

Den fraværende diskusjonen av ovennevnte punkter er ikke til sjenanse for boken, som vitterlig er stringent i sin argumentasjon, ryddig i sin form og tydelig om sitt formål. Det er mer en oppfordring – en invitasjon – til å skrive om disse temaene; det essayet, eller den boken, vil jeg gjerne lese.

Slagstads analytiske presisjon og retoriske arsenal er en forutsetning for hans imponerende bredde. Boken vil mye og lykkes i stor grad med å innfri sine uttalte ambisjoner. Det er gledelig at også det nyere essayet «Den korrupte fotballen som øyeblikksreligion» fant veien inn i boken, om enn jeg samtidig skulle sett at det var flere av dem. (Især i lys av at en nordmann nå kan sies å være den sportsvaskende frontfiguren for et autoritært regime, selv om han kun er «Erling», en herlig gutt fra Bryne, for sykofante journalister som søker å komme seg på innsiden av det eksklusive miljøet han nå tilhører.) Mye har skjedd siden (Sporten) først utkom i 2008, og den norske offentlighet ville vært tjent med at Slagstad rettet sitt blikk og sin penn mot de selvforherligende kompistendensene sportsjournalistikken har båret preg av de seneste årene.

SINDRE BRENNHAGEN