Skumle hemmeligheter i nordnorsk landskap: Monika Steinholm er et nytt navn på krimlitteraturhimmelen.
Monika Steinholm fikk mye oppmerksomhet for en ungdomsgrøsser i fjor. Nå er hun tilbake med en krim for voksne, og hun har igjen gitt naturen stor plass i sitt univers. Som Tromsø-jente er det nok å ta av. Hun har blant annet bodd et sted hvor hun kunne se knølhvaler leke og boltre seg, 150 meter fra stuevinduet. Hun har vokst opp med nordlys og de klareste stjerner over hustaket, og mer enn en gang sov hun og familien i kjellerstua – i tilfelle taket skulle blåse av i løpet av natten, forteller hun om oppveksten.
Når vi møter henne sentralt i Oslo, kommer hun rett fra vinterstormene i nord.
– Det har blåst godt ja, sånn at det riktig knaket i veggene. Jeg måtte sove på sofaen i stua med hunden min, som ble engstelig i uværet, sier forfatteren – som sier følgende om å ta steget fra ungdomsbokforfatter over til voksenlitteraturen:
– Det er en overgang, men jeg har hatt det morsomt med dette prosjektet. Det har vært lystbetont og utfordrende på en gang.
Noe skurrer
I ferske Mange løgner små sender hun søringen Ingrid nordover, ei Oslo-jente uten så mange bindinger. Foreldrene har flyttet til Australia, og nettverket hennes er ikke av de største. Når hun møter Robert, som er nordfra, blir hun gjerne med ham til bygda hans, i nord. Men allerede på fergeturen over fra fastlandet, aner hun at noe skurrer, heter det om opptakten.
– Handlingen finner sted i ei fiktiv bygd, men jeg har likevel hatt et spesifikt sted i tankene mens jeg skrev: Jeg lot Gryllefjord, som ligger ytterst på Senja, få være en slags modell for mitt sted. Det er ei sånn kompakt og oversiktlig bygd, der alt ligger samlet i en klynge mellom fjord og fjell.
At bygdedyret fort kan ha klørne ute når en fremmed ankommer, blir tydelig for Ingrid i romanen. For på det lille stedet er det mange som mener mye, og mange som følger med. Det later til at flere har hemmeligheter, og det kan virke som om Roberts bakgrunn er mer sammensatt – og farlig? – enn Ingrid på forhånd var klar over.
– Om jeg har erfaring med små steder selv? Tja, jeg husker da jeg bodde på Susannajorda på Kvaløya, der var det en del sladder på lokalbussen, i alle fall. Jeg vil understreke at jeg trivdes veldig godt der, men på bussen kunne jeg nok bli litt overrasket over alt det godt voksne folk kunne finne på å blande seg inn i. Det var skikkelig ryktebørs, ler forfatteren.
Inspirert av amerikansk krim
Steinholm var tidlig klar på at hun ikke ville skrive en politikrim, og hun synes heller ikke hun har levert en klassisk krim. Boken beskriver hun som mer i slekt med amerikanske spenningsserier, som «Big Little Lies», med ingredienser som intriger, hemmeligheter, løgner og et spennende persongalleri.
Hun henter også mye inspirasjon fra psykologiske thrillere; skal hun lese noe spennende, velger hun seg ikke bloddryppende krim.
– Jeg er noe så utrolig mørkredd, så det orker jeg ikke. Jeg kan ikke fordra sånne skrekkfilmer der det eneste målet er at du skal hoppe i sofaen, sier hun. Og håper nå mange lesere vil gi en litt annerledes krim en sjanse.
– På mange måter er det jo bygda selv som er hovedpersonen i boken min, samt at du får lære flere karakterer godt å kjenne.
Du får nemlig også perspektivet til karakter som den litt frustrerte alenemoren Trude, den mer ekstroverte Sunniva og Ingrids svigermor, Marry, i Mange løgner små.
Til Australia, kanskje?
Å skrive spenning for voksne har gitt mersmak, sier Steinholm, som ikke er fremmed for at det kan bli flere bøker i samme stil – og kanskje til og med en ny fortelling om Ingrid.
– Det kunne eksempelvis vært spennende å sende henne til foreldrene i Australia, men da må jeg jo reise ned dit selv også – på research-tokt, ler Steinholm.
På spørsmål om hun frir til lesere utaskjærs, med «eksotiske», nordnorske innslag, svarer forfatteren resolutt:
– Absolutt! Her er det både reinsdyr, hvaler og nordlys. Og veldig skiftende vær. Men jeg overdriver ikke, det er faktisk sånn at det er vindstille i det ene øyeblikket, og full storm – med innstilte ferger og nedblåste trær – i det neste.