Sorgegondolen

Lyrisk: Magiske Tranströmer.

Fåmælte Tomas Tranströmer er konkret i sitt billedspråk, likevel skaper han uutgrunnelige, abstrakte stemninger – nesten meditative.  Har du lest et haiku av Tranströmer, sitter det der – nesten som når man våkner med en vag erindring av en drøm.  Årsaken vet jeg ikke, må man det?

Få lot seg forbause da svenske Tomas Tranströmer (1931 -) ble tildelt Nobelprisen i litteratur for 2011. I Svenska Akademins motivering heter det: «för att han i förtätade, genomlysta bilder ger oss ny tillgång till det verkliga». At bildene er gjennomgripende vises av at Tranströmer er oversatt til over 60 språk.

Tidlig på 90-tallet ble Tranströmer rammet av et hjerneslag som delvis fratok han språkevnen. Fem år senere kom likevel den nå så berømte samlingen Sorgegondolen (1996), som grunnet sykdomsbildet nesten regnes som dikterens andre debut. Fra denne henter vi denne ukens dikt. Med en liten note: Innsbruck var et av de siste stedene Tranströmer besøkte før slagtilfellet. Komponisten Jan Sandström har satt musikk til diktet, her kan du høre Sofia Vokalensemble.

 

 

Landskap med soler

 

Solen glir fram bak husveggen

stiller seg midt i gaten

og puster på oss

med sin røde blåst.

Innsbruck jeg må forlate deg.

Men i morgen

står en glødende sol

i den halvdøde grå skogen

der vi skal arbeide og leve.

 

 

 

Tomas Tranströmer: Dikt og prosa i samling, oversatt og med etterord av Jan Erik Vold (Gyldendal, 2011).

Tomas Tranströmer: Sorgegondolen (Alber Bonniers Förlag, 1996)

 

Foto: Gyldendal Norsk Forlag

 

-- annonse --