I dag er det 200 år siden Aasmund Olavsson Vinje ble født. Vi feirer dikteren med et av hans aller vakreste dikt, «Ved Rundarne», eller «Ved Rondane», som det også kalles.
«Ved Rundarna» er en hyllest til den norske fjellheimen, og det er en av hans mange vakre skildringer av den norske naturen. Naturelskeren Vinje var stadig på vandring i fjellene, lenge før det ble vanlig blant folk flest. Og det var ikke bare Rondane han satte pris på. Det var særlig Jotunheimen han stadig vendte tilbake til.
På Eidsbugarden i Jotunheimen arrangeres årlig Vinjerock ved siden av det mektige Vinje-monumentet på tunet. Kanskje titter dikteren ned på forsamlingen fra Utsikten på Skinneggen (Skjeneggen) rett i nærheten. Eller kanskje fra Falketind, som sto hans hjerte spesielt nær.
– Uppe mellom fjelli
Dette skriver han til sin venn og medvandrer Ernst Sars fra sykeleiet i 1870:
”Kan du minnast utsynet frå Skjeneggen den morgonen, du? Då den kvite skodda dreiv burt millom Skagastølstindane og Koldedalsbreene lyste som gull i soleglansen! – Å jeie, å jeie, at eg inkje skal koma dit i sumar…. Men når eg no er lagd i kista, so vil mi ånd slå upp sin heim der uppe millom fjelli, og so vil eg sitja der på Falketind og sjå utyver Norig, og fjellrandine skal stiga fram….”
Pressemann, lærer og dikter
Aasmund Olavsson Vinje ble født 6. april 1818 i Vinje i Telemark og han døde 30. juli 1870 i Gran på Hadeland.
Sammen med Ivar Aasen var han den første som skrev på landsmål (som ble til nynorsk). Han utdannet seg til jurist, og virket også som lærer og journalist i Drammens Tidende. Han satte spor etter seg også i norsk pressehistorie. Det kan du se på utstillingen «Journalistikken – fridomens sjanger? A.O. Vinje og norsk pressehistorie» på Nasjonalbiblioteket, som åpnet i går. Senere redigerte og utga han bladet «Dølen», der han skrev om det som rørte seg i tiden – kulturelt, som politisk.
… og fjellvandrer
Og så var det denne fjellvandringen: Sommeren 1860 gikk Vinje fra Østlandet til Trondheim for å overvære kroningen av Karl XV. Denne turen resulterte i boken Ferdaminni fra Sumaren 1860, som er blitt stående som et hovedverk i norsk litteratur. Ferdaminni (reiseminner) er skrevet som en essaysamling, men inneholder også dikt. Det mest kjente er nok «Ved Rundarna» – senere tonesatt av Edvard Grieg.
Skal du til fjells i sommer, er dette diktet en flott følgesvenn. Og send en tanke til dikteren som gikk opp løypene.
Her kan du høre diktet vakkert tolket av Aasmund Nordstoga.
Ved Rundarne
No seer eg atter slike Fjell og Dalar,
som deim eg i min første Ungdom saag,
og sama Vind den heite Panna svalar;
og Gullet ligg paa Snjo, som før det laag.
Det er eit Barnemaal, som til meg talar,
og gjer meg tankefull, men endaa fjaag
Med Ungdomsminne er den Tala blandad:
Det strøymer paa meg, so eg knapt kan anda.
Ja, Livet strøymer paa meg, som det strøymde,
naar under Snjo eg saag det grøne Straa.
Eg drøymer no, som før eg altid drøymde,
naar slike Fjell eg saag i Lufti blaa.
Eg gløymer Dagsens Strid, som før eg gløymde,
naar eg mot Kveld af Sol eit Glimt fekk sjaa.
Eg finner vel eit Hus, som vil meg hysa,
naar Soli heim mot Notti vil meg lysa.
Alt er som før, men det er meir forklaarat,
so Dagsens Ljos meg synes meire bjart,
og det, som beit og skar meg, so det saarat,
det gjever sjølve Skuggen mindre svart:
sjølv det, som til at synda tidt meg daarat,
sjølv det gjer harde Fjellet mindre hardt.
Forsonad’ koma atter gamle Tankar:
det sama Hjarta er, som eldre bankar.
Og hver ein Stein eg som ein Kjenning finner,
for slik var den, eg flaug ikring som Gut.
Som det var Kjæmper spyr eg, hvem som vinner
af den og denne andre haage Nut.
Alt minner meg; det minner, og det minner,
til Soli ned i Snjoen sloknar ut.
Og in i siste Svevn meg eingong huggar
dei gamle Minne og dei gamle Skuggar.
(Foto: Nasjonalbiblioteket)
