Elisabeth Almendingen fra Vikersund jobber til daglig som fysioterapeut – i Spania. Men hun har hatt en hemmelighet i mange år.
Hun har nemlig skrevet på sin første romanserie. Og nå er det like før Bladkompaniet slipper hennes historiske fortelling, der handlingen er satt til Blaafarveværket – og tittelen er «Gruvearbeiderens datter».
Almendingen er fra Vikersund, og har vokst opp nesten som nabo av Blaafarveværket. Som Spania-bosatt hender det nok at hun stundom lengter tilbake, til moderlandet.
– Jeg vokste opp i Modum i Vikersund, og det ble jo noen turer til verket i barndommen, det husker jeg som eventyrlig, sier hun om stedet som får være rammen for romanuniverset.
– Gamle bygninger er ivaretatt og det er også en podkast om verkets historie, som man kan lære mye av. Jeg tok også kontakt med historisk avdeling – som tok meg veldig godt imot.
– Det virker ikke som om noen har noe imot at jeg låner stedet til romanserien min, og det er egentlig rart at ingen har «brukt» dette stedet før, sier forfatteren. Som også har saumfart historiske artikler, både på Nasjonalbiblioteket og på nettet.
Ekte Bergmester
Noe av det som har overrasket Almendingen i arbeidet, er alt det som vitner om at verket var en foregangsbedrift hva gjelder personalvelferd. Koboltmalmen ble funnet i 1772, og siden tok gruvearbeiderne ut millioner av tonn med stein fra fjellet.
– Man tenker at de som jobbet i gruvene i gamle dager, hadde kummerlige kår. Det var nok harde dager på Blaafarveværket også, men på den tiden som jeg beskriver – på 1800-tallet – var det mange velferdsordninger på plass. Man fikk sykelønn, hadde gode lunsjordninger og andre personalgoder langt forut for sin tid. De hadde jo egen lege, en skole samt enke- og uføreordninger, fortsetter forfatteren. Som føler hun traff blink da hun valgte å legge sin historie til disse omgivelsene. Mange områder er mye utforsket i romanserienes verden, bondemiljøer på østlandet ser eksempelvis ut til å være en gjenganger. Men gruvemiljøet er litt mer uvanlig.
– Her hadde jeg en mulighet til å løfte fram et veldig myldrende og spennende miljø, og jeg kan gi liv til bygningene, naturen og arsenikktårnet på mitt vis, sier forfatteren, og opplyser:
– De fleste karakterene her er fiktive, selv om en og annen historisk person titter innom – som Bergmesteren. Han må jo ha vært en bra mann med tanke på alle velferdsordningene, så jeg tegner et sympatisk bilde.
Levende
Åtte bøker er det bestemt at det skal bli, og Almendingen sliter ikke med inspirasjonen.
– Jeg har alltid vært veldig glad i å skrive. Da jeg fant dette miljøet, som jeg endatil kjente fra barndommen, begynte fantasien å jobbe. «Gruvearbeiderens datter» er en på alle måter fiktiv fortelling selv om jeg har forsøkt å få miljøet, og det historiske, riktig.
Blaafarveværket er stengt fram til mai, men når dørene åpner håper forfatteren å få til et bokarrangement eller to. Nå er målet å nå ut til mange lesere med bøkene som lenge bare fantes i hennes eget hode.
– Jeg håper på mannlige lesere også, sier forfatteren – vel vitende om at det tradisjonelt er kvinner som utgjør den største kjøpegruppen når det kommer til romanserier i mykperm.
Avslutningsvis lover forfatteren at det ikke bare blir idyll på boksidene, selv om omgivelsene er vakre nok.
– Det blir både svik, løgner, folketro og intriger i stor stil. Og selvfølgelig mye romantikk, smiler hun. Og sier karakterene hun har tryllet fram er blitt spill levende for henne.
– Jeg skriver intenst i alle ledige øyeblikk, særlig i helgene, og jeg går så opp i historien at det hender jeg drømmer om karakterene, ler forfatteren.
