Som 17-åring flyttet Thomas Korsgaard hjemmefra, og få år senere skulle han gjøre seg gjeldende med sin første roman. Det ble en sjelden suksess.
Debutromanen er imidlertid ingen gladsak. Den springer ut av forfatterens egen oppvekst i et fattig hjem i Midtjylland. Man kan trekke paralleller mellom danskenes nye litterære wonderboy, Thomas Korsgaard, og franske Édouard Louis – der de begge, i ung alder, ble forfattere som brøt med sitt opprinnelige miljø.
Thomas Korsgaard (27) utgir denne våren sin kritikerroste debutroman Hvis det skulle komme et menneske på det norske markedet.
Til NTB forteller han om en oppdagelse i sjuendeklasse som forandret alt for ham. Det skjedde i forbindelse med at klassen skulle skrive en liten avis sammen.
– Jeg likte så godt å sette sammen ord, og jeg bestemte meg der og da for at jeg ville bruke livet mitt på å skrive – på en eller annen måte. Det var enormt befriende, det ble helt irrelevant å være god i matte og fysikk, jeg måtte bare bli god til å skrive.
Med dette kunne unge Korsgaard også skimte en fremtid foran seg, som ga håp.
– Som barn fra et voldelig hjem fikk jeg nå noe å dagdrømme om, sier den danske forfatteren videre.
Fan av Rishøi og Hjorth
Hvis det skulle komme et menneske er første bind ut i en prisvinnende trilogi som har solgt i store opplag hjemme i Danmark. Det er en sterk roman om fattigdom i utkanten av det danske velferdssamfunnet.
– Det er ingen hemmelighet at boka er inspirert av min egen oppvekst, som var preget av at foreldrene mine hadde det vanskelig. De ble rammet av flere ulykker; de mistet et barn ved fødselen, og de ble rammet av den økonomiske krisen som var i Danmark rundt 2007–2008. Disse tingene bidro til å gjøre oppveksten min usikker på flere måter, sier forfatteren – og legger til:
– Men når jeg skriver tar jeg ikke bare i bruk virkelige hendelser, men også fantasien min, historier jeg har hørt fra andre og litteraturhistorien. Det som er avgjørende for meg, er å prøve å gjøre boka sterk og god i seg selv.
Korsgaard forteller at det nok kan være smertefullt å være en forfatter som er i berøring med det selvbiografiske når han skriver. En bok som har betydd mye for ham i så måte, er Vigdis Hjorths Arv og Miljø.
– Jeg fant en berettigelse i det jeg gjorde da jeg fikk kjennskap til en norsk forfatter som også tematiserer vanskelige familieforhold. Å lese henne var med på å gi meg styrke til å fortsette skrivearbeidet, fastslår han. Og trekker også fram Alice Munros noveller som viktige ledestjerner.
– Novellesjangeren er i det hele tatt fantastisk. Dere har jo Ingvild Rishøi i Norge, en forfatter jeg beundrer over alle grenser, jeg føler litt at personene i bøkene våre godt kunne blitt venner.
Thomas Korsgaard hadde dessuten stiftet kjennskap til Édouard Louis’ Farvel til Eddy Bellegueule allerede som 17-åring. Her ble han møtt med en sjokkerende form for gjenkjennelse – helt ned i detaljene, sier han. Men avslører at han måtte selge boken, som han hadde fått av en venn, for å få råd til briller.
Finner lys i mørket
Som ung forfatter har Korsgaard (27) fått oppleve noe mange forfattere aldri opplever. Massiv oppmerksomhet og mye anmelderros.
– Det betyr selvsagt noe for min selvforståelse, det at bøkene mine er blitt godt mottatt. Men fortsatt har jeg dager som er preget av sterk tvil når det kommer til egne evner – og teksten jeg jobber med. Enhver form for klapp på skulderen er med på å gi tankene ro, men samtidig er det bra at man som forfatter spør seg selv: «Hvorfor må dette skrives».
I boken som nå gjør seg gjeldende i Norge, følger vi den unge Tue, en gutt i ungdomsskolealder som prøver å finne sin plass i livet, samtidig som livet er en kamp. Han må blant annet være omsorgsperson i et hjem som er hardt preget av kriser og depresjon.
Tue inviterer sjelden noen hjem til seg. En gang blir imidlertid klassevennen Lasse med hjem til gården, noe som ender i den rene tragedien. Det gjør også inntrykk å lese om dagen da mormoren dør, og far og sønn går i klinsj.
– Hva gjør det med deg å skrive om så pass hjerteskjærende ting, Korsgaard?
– Det er kanskje ikke så gøy å gå inn i slike ubehagelige, dystre scener, men jeg prøver alltid å finne lys i mørket, og håp i det håpløse, sier forfatteren – som også er kjent for mørk humor. Han skriver ikke egentlig særlig sentimentalt.
– Mitt ønske er at det er leseren som skal føle noe. Føler du at forfatteren sitter et sted i bakgrunnen og ber om medlidenhet, så kan det virke forstyrrende, forklarer han.
– Helt til slutt, Korsgaard, skriver du samfunnskritiske bøker?
– Det synes jeg definitivt at jeg gjør. Jeg har i hvert fall forsøkt å klargjøre hvordan det er forskjell på rik og fattig i vår rike del av verden. Det jeg har vist fram i bøkene mine, har rystet mange. Jeg forteller verden det jeg selv har sett, for å sitere H.C. Andersen. Men jeg skriver også fordi jeg har en sterk fortellerglede i meg, en fortellerglede som jeg ikke kan unnslippe.
