Marianne Storberg er "alltid" på jobb, også når hun sammen med faren går gjennom gamle arkiver og snubler over historier i egen familie.
Forfatter: Marianne Storberg
Aktuell med: Bli hos meg (Aschehoug)
Hvorfor skrev du akkurat denne boken?
Dette bokprosjektet begynte med at jeg ble nysgjerrig på min oldemor Boels skjebne. Familien visste lite, ingen hadde villet snakke om henne. Faren min og jeg dykket ned i gamle familiehemmeligheter og oppdaget at Boel hadde levd et liv i skyggen, hun hadde tilbragt nesten 40 år på Valen psykiatriske sykehus. Vi avdekket en dramatisk historie, og selv om vi fikk mange svar, dukket nye spørsmål opp. Jeg fikk lyst til å skrive Boels historie, men det er egentlig riktigere å si at jeg har brukt den som et utgangspunkt, en inspirasjon for det som er blitt romanen Bli hos meg. Jeg har tatt meg store friheter hele veien. Selve arbeidet var personlig givende for meg, særlig å kunne dele dette med faren min. Da boken nesten var ferdig, i fjor høst, døde han brått. Jeg syntes det var vemodig å sluttføre bokprosjektet uten ham.
Tre favoritter?
Jeg har alltid lest mye selv, og jeg er mest glad å lese norsk og nordisk litteratur. Gjennom årene har jeg satt pris på veldig mange romaner, og det er vanskelig å trekke frem kun tre som har gjort spesielt inntrykk. Hvis jeg avgrenser meg til bøker jeg leste i sommer, blir det lettere. Da hadde jeg stor glede av tre mannlige forfattere fra våre naboland, som alle skriver historiske romaner. Den ene er Kim Leine med Rød mann, sort mann. Den andre er Mikael Niemi og Koke bjørn, og den tredje er Kjell Westö med den elegante romanen Svik.
Uslipt diamant?
Dette er et vanskelig spørsmål, jeg har ikke noe godt svar. Kan vi ikke heller skynde oss videre til neste?
Sist lest bok?
Akkurat nå leser jeg Kjell Westös Gå ikke alene ut i natten. Heldigvis har jeg mange hundre sider igjen. Westö er en helt suveren forfatter i mine øyne. Det var en venninne som oppdaget ham og med det åpnet en ny verden for meg. Nå planlegger vi en vintertur til Helsingfors for å gå i museer og lære mer om Finlands dramatiske historie. Det sier vel sitt.
Hvordan jobber du?
Jeg har stor familie og mange forpliktelser. For tiden underviser jeg et par dager i uken. Det betyr at jeg jobber når jeg har anledning, går til og fra hele dagen og kvelden. Jeg har kontor hjemme og synes det er praktisk. Den nye romanen Bli hos meg har jeg også arbeidet med i en hytte ved barndomshjemmet mitt på Nesøya. Der fikk jeg ro til å fullføre gjennom en tung høst og vinter.
Som forfatter er jeg på en måte alltid «på jobb». I vinter gikk jeg en lang skitur for å hvile hodet etter en deadline. Men jo lengre jeg kom innover i skogen, dess flere ideer fikk jeg og måtte skynde meg å notere dem ned da jeg kom hjem. Det er vanskelig å koble ut noen ganger.
Hvilken litterær skikkelse ville du helst hatt stevnemøte med?
Jeg skulle gjerne hatt et stevnemøte med Jouni i romanen jeg leser nå. Han er en skikkelig kul fyr, i alle fall så langt.
Hvem blir neste norske nobelprisvinner i litteratur?
Å, nei, enda et slikt umulig spørsmål …
Facebook og sosiale medier – fest eller kolera?
Jeg har et ambivalent forhold til sosiale medier. Jeg er generelt gammeldags og litt bakstreversk og holdt meg lenge for god for den slags. Men en venninne av meg tok meg i lære og sa at jeg ikke burde gjemme meg hvis jeg ville at folk skulle lese bøkene mine. Det tok jeg til meg, og jeg tror det var et godt råd. Nå opplever jeg mye positiv kontakt med både lesere og andre gjennom sosiale medier. Men jeg merker også hvordan alt dette kan påvirke negativt ved å frarøve meg øyeblikkene og gjøre meg mindre tilstedeværende. Noen ganger er det best å slå alt sammen helt av.
Et jordbærsted utenom det vanlige på nettet?
Jeg er veldig glad i ut.no, liker å planlegge nye turer og blir inspirert til å drive et allsidig friluftsliv.
Fjellklatring med Jo Nesbø eller lang lunsj med Linn Ullmann i Central Park?
Den var litt vanskelig. Begge forfattere kunne vært spennende å snakke med. Med årene har jeg satt stadig større pris på stillhet på landet og ulike naturopplevelser. Men nå er det slik at fart og spenning og adrenalinkick er det verste jeg vet, fjellklatring er helt uaktuelt. Så da må det nesten bli en lang lunsj med Linn Ullmann i hektiske NY. Det er jo ganske fredelig inne i Central Park.
