SAKLIG ONSDAG: Elisabeth Åsbrink peker ut 1947 som året hvor den nye verdensorden ble grunnlagt, på godt og vondt.
1947 er kanskje ikke det året de fleste ville dratt frem som et spesielt skjebnesvangert eller viktig år. Det er heller andre år som oftest blir tillagt den æren; 1945, 1814 eller 1776. Men Elisabeth Åsbrink mener vår tidsorden ble grunnlagt dette året, med alle sine positive og negative konsekvenser.
1947 er året hvor alt er i endring, på alle samfunnsområder. Krigen er offisielt slutt, Christian Dior lanserer sin første kolleksjon, Simone De Beauvoir skriver sitt livsverk og Hassan al-Banna formulerer sine jihadistiske idealer. 1947 av Åsbrink handler om hvordan vår verden tar form, på godt og vondt.
Elisabeth Åsbrink (1965) arbeider til daglig som journalist og forfatter. Hun er redaktør for gravende journalistikk i Sveriges Televisjon. Hun ble nominert til Augustprisen for debuten Smärtpunkten i 2009, og mottok prisen to år senere for Og fremdeles står trærne i Wienerwald.
Navn: Elisabeth Åsbrink
Aktuell med: 1947. Da vår verden ble til (Spartacus)
Hvorfor valgte du å skrive akkurat denne boken? Hvorfor begynte vår tid akkurat i 1947?
Jeg planla egentlig en biografi om den svenske fascistlederen Per Engdahl, og søkte etter informasjon om han i svenske dagsaviser frå 1947, fra dag én til dag 365. Da ble jeg slått av hvordan vår samtid ble skapt foran øynene mine; Palestinaprobemet, Europas flyktninger og jihadismen for eksempel. Men også kunst, musikk og litteratur som fortsatt betyr noe stammer fra dette året – Simone de Beauvoir, George Orwell, Christian Dior og Thelonius Monk for eksempel. Så da lot jeg reasearchen min om Per Engdahl bli en av rundt tyve tråder i boken, som et slags kaleidoskop over ett år, men også som et slags selvportrett, ettersom en av trådene gjelder min egen farfar som ble myrdet av nazistene fordi han var en ungarsk jøde.
Hvilke verdier ble grunnlagt i dette året?
Verden som fikk form dette året er blant annet ideen om universalismen – at hvert menneske, uansett kjønn, seksualitet, klasse, nasjonalitet, hudfarge, skal ha like rettigheter. Ideen ledet til at arbeidet med FNS deklarasjon om menneskerettigheter ble igangsatt. Og verdens ledere fikk et nytt sett etiske regler i den såkalte Nürnbergkoden. ”Aldri mer” var et sterkt stikkord, og menneskene ville forhindre at noe som liknet Holocaust skulle skje igjen.
Hvordan gikk du frem i arbeidet med denne boken?
Jeg har lest uhørt mye faktalitteratur, lett i FNs arkiver i New York, USHMMs arkiver i Washington, arkiv i København, Berlin, Leipzig og Stockholm. Jeg har også intervjuet flere, blant annet påtalemyndigheten som ledet rettergangen i 1947 mot Einzatsgruppen; Benjamin Ferensc.
Når tror du denne verdensordenen vil forsvinne, og en ny starte?
Jeg tror ikke noen ny verdensorden kommer til å starte dette året, men jeg er overbevist om at 2016 er et år hvor tiden står og vipper. Vår samtid kan gå i helt forskjellige retninger med tanke på krigen i Syria, det amerikanske valget og – fremfor alt, det franske valget. Vi får se om ti år hva som skjer nå, og hvilke konsekvenser det får.
Tre egne favoritt dokumentarbøker som du vil anbefale videre?
Skotten i Köpenhamn av Niklas Orrenius. Om Lars Vilks, ytringsfrihet og Sverige i dag.
East West Street. On the origins of ”genocide and ”crimes against humanity” av Phillipe Sands. Et fascinerende psykologisk, historisk og juridisk detektivarbeid av britiske juristen Phillipe Sands om hvordan moralen vår blir til og menneskene bak folkemord og andre brudd mot menneskeheten.
Reality Hunger: A Manifesto av David Shields. En bok som har vært ute i mange år, men som er like spennende hver gang – om språk, vår lengsel etter virkelighet, om hvordan vi beskriver virkeligheten.
