Erik Engblad har skrevet roman om en mann som kjemper en stor kamp – mot farsarv og sitt eget sinne.
Det var først under en meditasjonsretreat i Sverige, da kalenderen viste 2019, at frøet til en ny roman ble sådd. For her, med skrive og leseforbud, strømmet ideene på. Han hadde med seg et eneste ark, en barnetegning, og i resepsjonen hang det en penn. Engblad kunne ikke holde tilbake, han snek seg til å rable ned det som skulle bli grunnskissen til 2022-romanen Situasjoner.
Nå skrev han om noe som har berøringspunkter med eget liv. Det er farsrollen forfatteren har dyppet pennen i.
– Jeg fikk mitt første barn i 2011, og siden har det blitt fire unger. Men underveis i papparollen har jeg opplevd sider ved meg selv som jeg ikke er så stolt av, jeg har rett og slett vært en del sint og frustrert, sier forfatteren.
I romanen lar han oss bli kjent med karakteren Jarle: En staut og flott mann med store arbeidsnever og et ruvende vesen. Men flere ganger reagerer han en anelse for voldsomt sammen med barna sine, han blir fort sint og dette igjen fører med seg skam.
Erik Engblad (født i 1985)
bor på Movatn. Han er utdannet litteraturviter og har vært litteraturkritiker i blant annet Vårt Land og Vagant. Engblad debuterte i 2014 med romanen «Dønninger», og «Situasjoner» er hans andre roman.
– Sliter man med sinneproblemer, så handler det kanskje om nedarvede mønstre som gjentas. Jeg tror temperament er svært arvelig, og at det forsterkes i den ene eller andre retningen av oppvekstmiljøet, sier forfatteren. Han legger til:
– Når raseriet melder seg, så kan det også være at det handler om helt andre ting, som frykt, angst, stress eller en følelse av håpløshet. Skal man komme seg ut av sinne-spiralen, så er det nok veldig viktig å forstå både seg selv og hva som ligger under.
Engblad understreker at han ikke er psykolog, eller ekspert på menn, men han tror vi generelt kan vokse som menneske dersom vi innser at vi gjør noe feil.
– Har man hatt en malplassert reaksjon, er det viktig å innse det. Og så er det viktig å si unnskyld. Da anerkjenner du feilen, og du lærer omgivelsene at det ikke er så farlig å innrømme at man kan gjøre feil.
Forfatteren nikker bekreftende til at farsrollen har vært i stor endring de siste 100 årene.
– På 1800-tallet var far en tilstedeværende autoritet hjemme på gården, men så forsvant han ut på kontoret i lange tider, før han så møtte forventningene om å bidra mer hjemme igjen, på 70-tallet.
Det har vært tider der det var stor aksept for å tukte barna, og det har vært andre tider der uttrykket tøffelhelt har vært brukt om mannen. Skiftende trender når det gjelder farsrollen ligger der som et bakteppe for fortellingen, og forfatteren lar også Jarles far være en sentral del av persongalleriet i Situasjoner.
– Men selv om mannsrollen har endret seg, og noen snakker om mannsrolle i krise, er det ingen unnskyldning. Jeg er ikke enig i at man ikke kan noe for at man er som man er. Det er ikke bra for noen, heller ikke en selv, at man går rundt med mye sinne og uro, noen ganger må man rett og slett jobbe litt med seg selv, sier forfatteren.
I romanen kastes vi rett inn i hverdagen til Trine, Jarle og barna deres. Det er krangling om påkledning, det er feilparkerte biler og det er rot og stress i forbindelse med oppussingen av et hus som blir et symbol for det Jarle drømmer om: En ny start.
For boken handler i stor grad om dette allmennmenneskelige: Den vi er, kontra den vi ønsker å være. Og livet vi drømmer om, kontra livet vi faktisk lever.
Forfatteren beskriver boken som allmennmenneskelig på flere vis.
– Det er selvfølgelig like vanlig for kvinner å kjenne på sinne og frustrasjon, slår han fast – og svarer slik på spørsmålet om han vil at vi skal føle sympati med Jarle:
– Han er ikke bare lett å like, han framstår nok som noe egosentrisk og selvrettferdig. Men vi kan lære mye av å betrakte ham, og jeg ønsker jo at romanen skal gi trøst gjennom gjenkjennelse, og at den også kan bevege noe i leseren.
– Og så får vi tro at det er håp, også for Jarle, sier forfatteren avslutningsvis.
