ANMELDT: Orker vi en runde til med kanselleringskultur og identitetspolitikk? Det må innrømmes at temaet virker både tungt og uttømt. Frank Rossavik skal ha en takk for at han har orket å oppsøke frontlinjene.
Frank Rossavik gjør i sin nye bok gjør et dypdykk i idestrømningene. Av dette blir det både en innføring, diskusjon og disseksjon. Det er lett å gå seg vill i en jungel av begreper med mer eller mindre flytende meningsinnhold. Men det er mulig å fastslå at det dreier seg om amerikansk import der minoritetsbevegelser ikke lenger slåss for likeverdighet for etniske grupper, men særrettigheter basert på etnisitet.
«Identitetsaktivister» har et greit formular. Bak konflikter er en maktstruktur. Det er alltid hvite som undertrykker mennesker med andre hudfarger. Dette tankesettet er en multitool. Hvite, heterofile (menn) er også de som undertrykker homofile og transfolk.
Frank Rossavik :
De korrekte – Identitetspolitikk, kansellering og presset mot det liberale samfunn
Cappelen Damm
194 sider
Ulvereviret
Rossavik har levert flere kritikerroste biografier, politiske analyser og historieverk. Han dykker ned i de forskjelligste emner med nysgjerrighet. Forrige bok omhandlet ulven. Hvor er frontene i krigen om rovdyrene, spurte han. Vi kan vel si at denne gang går han inn i korrekthetens ulverevir. Vi som lever med en tiltakende lektor Rukla-følelse av å være samfunnsmessig utspilt får hjelp til å sortere tilfanget.
For en hvit, godt voksen mann kan det være ubehagelig å ta i denne materien. Er det derfor Rossavik, om enn modig og frittenkende, må gi seg selv en plattform som erklært antirasist og 70-tallsraddis, dertil homofil og funksjonshemmet? Skulle det ikke være nok å være en borger? Dette leder riktignok til det fruktbare spørsmålet: Hvem er minoritet? Hvilken majoritet er det wokerne slåss mot?
I rollen som seg selv
Rossavik er hjertelig til stede som seg selv i denne boka. Han refererer til sine egne kommentarartikler, til debattmøter han har deltatt i, til reaksjoner i sosiale og redigerte medier. De norske kanselleringsforsøkene er vel ganske godt kjent i offentligheten. Rossavik bringer ikke fram ny empiri i så måte. Dette reiser jo et spørsmål om de norske kulturkrigerne er mer høylytte enn de er mange. Paradoksalt nok er de ofte unge, hvite, norske.
På den annen side. Det er ingen bagatell at Kulturrådet, et statlig forvaltningsorgan, der det offentlige etos burde sitte i ryggmargen, ber rapportert «synlig minoritets eller flerkulturell bakgrunn» fra 500 mottakere av statlige støttemidler. Er det noen som skal lese denne boka er det Kulturrådet/Kulturdirektoratet sine direktører. Gjerne for ettertanke og diskusjon på råds- og ledermøter.
Norsk trausthet
Den norske traustheten har tjent oss godt i møte med bevegelser blindet av ideologisk tankegods før. Arbeiderpartiet fant det utrivelig å bli styrt fra Moskva. Norsk fascisme har aldri vært mer enn marginal. Det ble aldri noen breifront for den norske marxistbevegelsen (ml). Fantastene har fått drive på. Om Hitler gikk rundt i Holmestrand ville han vært byens original, som humoristen Odd Børretzen skrev.
Rossavik skal ha en takk for at han har orket å oppsøke frontlinjene.
KJELL SOLEM
