Slik presenteres norsk litteratur i Frankfurt – i hvert fall den som ikke fremdeles står fast i den tyske tollen.
Lysere, luftigere og dristigere. Slik kan vel den norske paviljongen best beskrives. Lyse, reflekterende gulv, slanke aluminiumsskulptur-hyller, store speilflater og lyst treverk er hovedingrediensene på materialsiden.
– Vår ambisjon har vært å presentere Norge fra nord til sør, å sette forfatterne og litteraturen i sentrum og tenne gnisten til leseglede, og å rette fokus mot ytringsfriheten, sa Halldór Gudmundsson, da han ga internasjonal presse en sniktitt på den norske paviljongen. Det var folksomt, særlig fra tyske medier, under den aller første «avdukingen».
Gudmundsson, prosjektleder for Frankfurt 2019, kunne også forkynne at skulpturene er sikret et videre liv hos tyske bokhandlere etter Frankfurt-messen, noe som ut fra summingen og nikkingen å dømme ble godt mottatt blant se fremmøtte.
Rommet vi opplever
Det er de to arkitektkontorene LCLA Medellín/Oslo og Manthey Kula som står bak paviljongen. Beate Hølmebakk hos Manthey Kula beskriver figurene slik:
– De er solide i bunnen for å kunne bære bøkene, luftigere og skjørere lenger opp for å symbolisere det rommet vi opplever når vi åpner en bok.
Blant de større blikkfangene på paviljongen er Marianne Heskes «Wittgensteins båt». Ludwig Wittgenstein bodde i Skjolden ved Sognefjorden gjennom flere tiår, fra 1913 – 1950.
Området rommer også to scener, hvor det norske litteraturprogrammet skal rulle fra og med i morgen og frem til søndag.
Hundre prosent klart var det ikke på den norske paviljongen i dag. Mange av bøkene til utstillingen står fremdeles fast ved grensen, etter som det tyske tollvesenet ønsket å ta en ekstra kikk på lasten. Det lover godt for litteraturinteressen her nede.
